BARNDOMMENS RIKE - bestemors lekesaker.

"Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli." Barnas lek speiler ofte de voksnes verden og gjennom leken øvde jentene seg på å bli framtidige mødre og husmødre. Guttene lekte med båter og biler, eller leker som hadde å gjøre med gårdsarbeid eller snekring, og det var stor forskjell på jente- og gutteleker. Dette gjaldt vel mer da besteforeldre og oldeforeldre var barn i mellomkrigstida og til midt på 50-tallet.

Gutteleker.
Utover landsbygda var de fleste lekene heimelaga av en snill bestefar eller bestemor, en nevenyttig onkel eller tante. Guttene fikk ofte en fjølbåt eller hollabåt som kunne seile i en dam eller ved stranda. Rett ofte endte de på rek ut fjorden og så forsvant de på havet. Hendige karer snekra også både vogner, lastebiler og fly som ble malt i forskjellige farger, avhengig av de malingsrester som fantes på gården. En periode var det veldig populært med løvsagarbeid, og det var oppskrifter i ukeblad og aviser over ting som kunne sages ut av kryssfinér. Større gutter laget sine egne leker eller til yngre søsken.

Jenteleker.
Det fantes vel knapt ei jente som ikke hadde ei dokke eller to. Dokka var som oftest sydd av tøy og fylt med ull, filler eller høy. Den kunne ha hår av garn eller lang ull med brodert ansikt. Det fantes også ferdige dokkehoder i malt støpejern eller celloloid som man kunne sy på en heimelaga kropp. Så sydde eller strikka mamma eller bestemor klær til dokka, og jentene var ikke gamle før de lærte seg å lage dokkeklær sjøl. Bestefar eller pappa hadde kanskje snekra seng til dokkebarnet, og mamma sydde teppe og pute.

Populære leker var også møbler til dukkehus. Det var bord, stoler, benker og skap og selvfølgelig komfyr. Kjøkkenutstyr hørte også med: kjele, gryte og stekepanne i tinn, og den ekstra heldige hadde kaffeservise av porselen eller keramikk, kjøpt på butikken.

Symaskinen.
Kjøpeleker var ekstra stas og måtte kanskje helst stå til pynt. I 1934 kom Ingbert Eilertsen heim til Dyrøy fra Lofotfiske, og denne gangen hadde han noe ekstra fint med heim til datra Harriet som da var 8 - 9 år gammel. Det var en liten symaskin, en tro kopi av en ekte symaskin og med nål og sveiv som man kunne snurre rundt. Det gikk visst an å sy med den også. Du verden for en gave å få! Og symaskina finnes den dag i dag. Harriet har tatt godt vare på både den og mange andre av de lekene hun og søstera Ethel hadde som barn i mellomkrigstida og under krigen.

Dukkelise.
Mange dokker satt bare til pynt høyt oppe på ei hylle eller i et skap, og bare sjelden ble den tatt ned for å bli lekt med. Så også med dokka Lise eller Die kleine Puppe som den også ble kalt. Bestefar Hans Bjørstad var en god venn av den tyske direktøren på Salangsverket, Johannes Müller, og en dag de var på Sjøvegan sammen så de at handelsmann Lund hadde ei nydelig babydokke med porselenshode og ekte hår. Direktør Müller hadde ingen døtre, men bestefar hadde tre, og nå ville Müller at småpikene skulle få denne dokka. De kunne jo spleise på den. Slik kom Die kleine Puppe til Solheim hvor den ble satt opp på ei hylle. Det måtte ha vært rundt 1910-12, kanskje litt før.

Mor og mine tanter fikk sjelden leke med dokka si, og en vakker dag da den ble tatt ned for at ei besøkende jente skulle få holde den, så datt den i golvet og hodet ble knust. Hodet ble limt, men da var de tre søstrene så pass voksne at de lekte ikke lenger med dokker. Den ble lagt bort, og da mor fikk sitt første barn i 1926, ble den leketøy for min søster da hun ble litt eldre. Kroppen var av pappmaché som var malt, og både armer, ben og hode kunne beveges. Føtter og fingre var av gips, og etter hvert ble både fingre og tær gnagd bort av småbrødre. Så ble hodet knust for andre gang og denne gangen gikk det ikke an å lime det sammen.

Den fine julegaven.
Mor gjemte dokkekroppen gjennom hele krigen, i 1945 fikk hun en attpåklatt som var jente nummer to, og i 1951 sendte hun dokka til et dokkeverksted i Oslo som reparerte og skiftet hode på gamle og nye dokker. Da den kom tilbake, ble den gjemt mens mor laget klær, kurv og sengeutstyr til den i all hemmelighet. Da jeg våknet julaftens morgen det året, snek jeg meg ned i stua for å se på det ferdigpyntete juletreet og pakkene under treet. Så fikk jeg øye på dokkekurven med dokka oppi. Den var ikke pakket inn, men sto under den nederste og ytterste greina på juletreet. I mine øyne var den det fineste jeg hadde sett. Tidligere hadde jeg bare hatt tøydokker og strikkedokker som var blitt temmelig slitt etter hvert. Her lå det ei ordentlig babydokke, og den hadde også vært mamma si dokke!

Jeg ble veldig glad i den dokka, hun ble døpt og fikk navnet Lise, og jeg lekte med den helt opp til 10 - 12-årsalderen. Den var til og med med meg på sykehuset i 1954 da jeg måtte fjerne blindtarmen. Der datt den ned og slo en sprekk i hodet, men vi var jo heldigvis på sykehuset og der kan legene fikse alt, både små jenter og gamle dokker. Hodet ble limt og ble nesten som nytt. Den var med på besøk hos vennene mine, fikk en stygg strek på magen da den også måtte opereres for blindtarmen, og den var med ut i båten på rotur. Da var det for øvrig nære på at den druknet!

Dokke for fire generasjoner.
Siden har den vært leketøy for min datter og også for min eldste datterdatter. Min yngste datterdatter har også fått høre om dokka og har lekt med henne, men nå er de begge blitt så store at det er andre leker som er mer spennende. Og tross alt så er Lise blitt en gammel dame som snart fyller 100 år, og da er det ikke rart jeg lar henne få hvile i skapet sammen med sin venninne, sovedokka Kari som jeg fikk i 1952. Og begge to er et kjært minne fra barndommen som er vel verdt å ta vare på og la andre høre om.