• Photo: Akershusmuseet (Opphavsrett)
  • Photo: Widerøe (Opphavsrett)

Tertitten

Tertitten har vært til glede for befolkningen på romerike siden 1896 og er i dag et levende museum for store og små.

Tertiærbanen "Tertitten"

Starten for jernbanelinjen mellom Sørumsand-Skulerud kan føres tilbake til 1860 med opphevelsen av Sagbruksprivilegiene. Med dette ble det opprettet en rekke nye sagbruk som hadde behov for å få fraktet tømmer. Særlig gjaldt dette i de skogrike områdene i Aurskog-Høland. Som svar på dette økte behovet for transport, ble det i 1894 gitt konsesjon for en såkalt tertiærbane mellom Bingsfoss - Bjørkelangen. Tertiærbane vil si at banen er bygd etter de rimeligste metoder og med en sporvidde på kun 75 cm. Dette har også gitt navnet på banen, slik vi kjenner den i dag: Tertitten.

Byggingen av banen

Byggingen av den første delen av banen, den såkalte Urskogbanen, ble ferdig i løpet av to år. 19 oktober 1896 kunne første tog kjøre i rute. Det ble snart klart at det ville være behov for å videreføre linjen, og allerede i 1897 var saken oppe til høring i Stortinget. To år etter at den første delen av toglinjen, Urskogbanen, var åpnet, kunne publikum benytte seg av tog på strekningen Bjørkelangen-Skullerud. Del to av toglinjen ble kalt Hølandsbanen. Når de to delene ble knyttet sammen, ble strekningen kalt Urskog-Hølandsbanen. Etterhvert innså man også at Bingsfoss ikke lenger kunne fungere som transitsted mellom Urskog-Hølandsbanen og statsbanen videre til Kongsvinger. Det ble derfor bestemt å videreføre linjen til Sørumsand, samtidig med at Sørumsand stasjon ble bygget. Denne siste delen av linjen sto ferdig i 1903, og den samlede lengden på Urskog-Hølandsbanen var da på 56,8 km.

Økt konkurranse

Til toss for stort antall reisende og godstog på linjen, ble det utover på 1900-tallet merkbart at Urskog-Hølandsbanen hadde konkurranse. I perioden 1916-1920 hadde statsbanene vanskelig med å tilrettelegge for videre transport av blant annet tømmer som ble fraktet med Urskog-Hølandsbanen, og et alternativ for mange ble å fløte tømmer nedover langs vannveiene, slik man kan se på gamle fotografier fra Glomma og Øyeren. I tillegg ble biltrafikken en stadig større konurrent for både persontrafikk og godsfrakt. Til tross for oppgangstider for togtrafikken i perioden 1940-45 på grunn av høye bensinpriser, var det tydelig at bilene tok over mer og mer av Urskog-Hølandsbanens driftsgrunnlag. I 1945 ble banen kjøpt opp av staten og det siste toget som kjørte i rute på Urskog-Hølandsbanen gikk 30 juni 1960.

Et levende museum

Kort tid etter nedleggingen startet arbeidet med å gjøre i stand banen til turist - og museumsformål. I alt ble 3 km med togspor og to damplokomotiver ved Sørumsand gjort i stand, og banen var åpen for publikum igjen i 1961. I dag er fortsatt Tertitten et levende museum der folk kan kjøre tur i gamle damplokomotiver.

Kilde:
Skullerud, Odd: Urskog-Hølandsbanen. Årbok for Romerike Historielag, bind 2, s. 94-105. 1982.

Share to