Undergravning av nasjonal krigshistorie som skjedde i Nord-Norge?

Som barn, født i 60-årene, vokste jeg opp med kunnskapen om tyskernes "brente jords taktikk" ved at de brente ned alle hus i Finnmark og Nord-Troms. Mitt barndomshjem Båtsfjord, var blant disse stedene som ble brent. Når min familie flyttet til min mors hjemplass, Russelv, i ytre Lyngen, "vasset" vi i krigsminner etter 2. verdenskrig, siden denne lille bygda med 7 hus på enden av Lyngenhalvøya ble både okkupert, minelagt og bygd ut til et lite fort. Det skal visstnok være en del av Westwall og er et av de om lag 50 kystfortene som tyskerne etablerte i Troms. Batteriet ble opprinnelig opprettet i Landsberg/Lech (i Bayern i Tyskland, ca. 50 km vest av Munchen) i mars 1942. Det ble satt opp på Russelv i april 1942, etter at man hadde oppgitt planene om å sette det opp på Karlsøy. Russelv var et av sju batterier under Artillerigruppe Ullsfjord. Batteriet var en hærkystbatteri, og besto av seks kanoner som en del av tyskernes invasjonsforsvar mot kysten. Og her trasket jeg mine barnsben og lekte i bunkerser, skyttergraver, kanonstillinger, tunneler og ruiner er tyskerne, hvorav mine foreldre ryddet tomta for piggtråder med mere etter en polsk/russisk fangeleir, for å bygge sitt nye hus. Jeg ble fortalt tidlig at nedbrenningen av Nord-Troms stanset etter nedbrenningen av Arnøya - naboøya, men at kjentfolkene som skulle lede tyskerne videre til Lyngenhalvøya for å brenne denne videre ned, stakk av i snøstormen våren 1945.  

Dette dannet grunnlag for min interesse for krigshistorie ganske tidlig. På slutten av 1980-tallet ble jeg "foret" av bøker om krigen fra min sønns oldefar, Jens Larsen i Tromsø. Han hadde selv erfart krigen og fått hedersutmerkelse etter den. Jeg leste med stor interesse forfatter Fjørtoft sine bøker fra krigens dager, og selvsagt hadde jeg fått med meg slaget om Narvik, siden min morfar var hestekar på Bjørnefjell under slaget om Narvik. Men morfar snakket aldri om dette. Det var som et slør kom over den eldre generasjonen, når vi spurte om krigens dager. Man snakket ikke særlig om den.... tydeligvis. Han viste meg dog en tunnel ved Lyngstuva hvor han og de andre mannfolkene i bygda plasserte mye gjenlagt ammunisjon etter krigen. Den tunnelen har jeg aldri funnet tilbake til, i ura.

Med denne bakgrunn er jeg dermed forbauset i dag over at så meget av krigshistorien som utspant seg i Nord-Norge har vært helt ukjent for meg. Det ble lite undervist i skolen om Nord-Norsk krigshistorie. Kanskje det hadde noe med godkjente historiebøker å gjøre? Kanskje det også hadde noe med at de fleste lærerne var fra Sør-Norge? Og kanskje var grunnen også at historiene fra Sør-Norge fikk mer oppmerksomhet fra de rette medier, både gjennom bøker, radio og etter hvert tv og film? Med unntak av filmen "Ni liv", vedrørende Baalsrud sin flukt mot Sverige.

Men jeg stiller meg undrende til at norsk krigshistorie fremdeles ikke forteller noe til de barn som vokser opp om hvor de store slagene på landjorda under 2. verdenskrig var i Norge, før vi kapitulerte for tyskerne. Vet min generasjon og de barn som vokser opp at det største krigsslaget på landjorda med flest drepte nordmenn skjedde i Gratangsbotn? Vet de samme at Hitlers første tilbakeslag under 2. verdenskrig skjedde da allierte og norske styrker drev tyskerne tilbake fra Gratangsbotn og mot Stormyra/Gressdalen over mot Narvik? Vet de samme at den første dokumentasjonen på at tyskerne brukte sivile som menneskelige skjold under krigen skjedde 25. april 1940 på Moan i Gratangsbotn? Og vet de samme at faktisk ca 25.000 allierte fra Frankrike, Polen og England ble ilandsatt i Sør-Troms og kjempet sammen med de norske styrkene frem til Norges kapitulasjon i juni 1940? De allierte hadde også store menneskelige tap.

Jeg tror ikke det. Men hvorfor har denne delen av historien blitt fortiet i alle disse årene?