• Photo: Tor Bjørvik
    (Copyright)
  • (Copyright)
  • (Copyright)
  • (Copyright)
  • Photo: Tor Bjørvik
    (Copyright)
  • (Copyright)

Min barndom på Huvik gård

Huvik var den siste bondegården i drift på Framnes, og far var den siste bonden. Jeg vokste opp sammen med 200 griser.

Om Huvik gård
Bestefar, Johan Bjørvik, kjøpte gården Huvik like sør for Sandefjord i 1921. Han kom da flyttende fra Dalsfjorden i Sogn og Fjordane, med kone, barn og kuer. Det var trange kår på Vestlandet, og mye større muligheter her østpå. Far, Ola Bjørvik, var født i 1913, og overtok Huvik gård etter sin far i 1945, ved krigens slutt. Under krigen var far sterkt engasjert i motstandsarbeidet, i første rekke med transport av flyktninger som skulle til Sverige.

Griser og skyller
Da far overtok, var det både hest og kuer på gården, men med bare 50 dekar dyrka jord, så far ingen framtid i vanlig jordbruk. Han leide bort jorda til Peder Hansen Ormestad, skibba ut både hest og ku, og fylte hele det gamle uthuset med griser. Der det var plass til en grisebinge, ble det laget en, også i de gamle løene. Ca 200 griser ble det plass til, og i tillegg hadde vi også noen ute om sommeren. Vi hadde ikke purker, men kjøpte smågriser. Kostholdet var for en stor del skyller. Tre dager i uka kjørte vi skyllerute rundt på Framnes og ved Kilen. Jeg var med fra jeg var ca 10 år gammel, og det er ikke få skylledunker jeg har tømt og skrapa på Framnes.

Slakting
Alle griser ble slaktet i et kombinert slakte- og skyllekokerom. Ca 10 griser ble slaktet hver fredag. Her var jeg også med: Holdt grisen i trynebandet mens far delja til grisen i hue med øksehammeren. Da svima den av, og sprella noe infernalsk mens far fikk stikki den i hovedpulsåra i halsen. Når han fikk hull, sto spruten lang vei, og min jobb var å samle mest mulig av blodet i et vaskevannsfat og få det derfra over i ei bøtte. Litt artig at dette hadde jeg ingen problemer med, selv om jeg var ei pingle, som holdt på å svime av hvis jeg så menneskeblod eller skar meg litt i fingeren. Søstra mi, Rakel, 4 år yngre enn meg, satt på skyllekoka og så på. Grisene ble skolla i et stort badekar, så hengt opp og spretta opp for å få ut innvollene, og deretter hengt til tørking. Dagen etter ble de kjørt til Kjøttkontrollen i Sandefjord.

Lek på gården
På alle kanter av gården var det hus, og en gård i den tida var jo som et trekkpapir for ungene i nabolaget. Guttene var ofte med og "hjalp til" med å fore, og vi leka med de grisene som var ute. Siden vi ikke hadde noe jord igjen, ble det nesten aldri kjørt møkk. Gjødsla rant som ei stor elv nedover skråningen fra uthuset. Oppå gjødsla danna det seg ei skorpe. Den dristige konkurransen var å springe så fort og lett en kunne på skorpa over gjødselelva. Hvis vi plumpa, var det ikke særlig populært hos mødrene.

Huvikeika, et samlingspunkt
Nedafor gården sto, og står, ei hul kjempeeik. Den er ca 7 meter i omkrets, og den kunne romme inntil 10 unger. Et år hula vi ut en av de store greinene, som var full av råttent trevirke. Dermed kunne vi titte ut i enden. Vi kunne også ligge oppi en av "sengene" og slippe eikenøtter eller lignende i hue på de som gikk på veien rett under. Eika var et viktig samlingspunkt for ungene når vi ikke var på gården. Der lekte vi gjemsel, vippa pinne, hinka paradis osv.

Bjørvikdammen, skøyebanen vår
Huvik gård ligger høyt, og det var dårlig med vann før det ble kommunal ledning fra Goksjø. Derfor gravde bestefar og far ut en dam i ei glove like sør for gården. Om sommeren var den full av grønske, frosker og salamandere, og om vinteren var det skøyteis. Dammen var nok ikke mer enn 15x5 meter, men det var nok til at vi kunne ta noen skøytetak. Den ble fylt igjen rundt 1960, og i dag er det nok ikke mange som vet at her var det skøytestadion.

Tjærillen stadion
Tjærillen var ei sandig slette eller løkke som lå sørøst for gården. Den hadde nok navnet sitt etter at det hadde vært ei tjæremile der en gang. Tjærillen ble mye brukt til idrett. Far og brødrene hans var veldig idrettsinteresserte, og trena her både i høyde, stavsprang, lengde og kule med mer. Alt av tilrettelegging ble gjort av dem sjøl. I min generasjon var det også litt friidrett, men etter hvert mest ballspill. Nå er det asfalt og hus på Tjærillen.

Akebakkene gikk ned til fjorden
Fra Huvikgården heller det bratt nedover mot fjorden. Mot nord går den bratte Huvikbakken over i den like bratte Fjellvikbakken, som ender helt nede ved Fjellvik. Mot vest har vi Ferjeveien, som gikk over i den stupbratte Ferjebakken, og endte helt nede ved Ferja. Det var Ferjeveien som ble mest brukt, for langs denne bodde det mest unger. De fleste guttene hadde egen rattkjelke. Noen hadde fedre som jobba på "Værste", og som laga rattkjelke der. Det var ikke så reint lite av private nyttegjenstander som blei laga på "Værste", eller "Framnes" som vi sa. De som ikke hadde egen kjelke, fikk sitte på, og det var jo ofte jentene det da ---,

Flyttinga fra Huvik
Far så at det ikke var noen framtid i å fortsette som bonde på Huvik. Det var ikke bare enkelt å ha 200 griser midt inne i et boligstrøk. Selv om de gamle var vant med at det lukta litt, kom det nye mennesker. Dessuten var hele eiendommen verdifull til tomter i et samfunn som var i sterk vekst. I 1954 solgte derfor far gården til Vesterøy kirkeforening og Sandar kommune og kjøpte en ny gård på Seierstad i Hedrum. Her har vi likt oss godt, og jeg har denne gården i dag. Men fremdeles eier min søster Rakel og jeg bruksnummer 1 på Huvik, som nå består av 50 dekar med skog og fjell.

Huvik gård i dag
Kirkeforeningen hadde arbeida i mange år med å samle penger til ei kirke på Framnessida. Huvik gård ble ansett som ei ideell plassering. Det over 300 år gamle uthuset ble revet, og en arbeidskirke ble bygd opp på samme sted. I våningshuset vårt flytta presten inn. Siden har kirken og det gamle gårdstunet vært et samlingspunkt for unge og gamle i Vesterøya. Presteboligen er nå bygd om til barnehage. Rundt om er nesten all mark utlagt til boliger. Det som er minst forandret, er nok den 1000 år gamle eika, hvor ungene fremdeles kan gjemme seg inne i stammen eller klatre ut i greinene. Huvikeika kommer nok til å overleve oss alle.

4 comments

  • Kempegreit att besøka Din barndom, Tor ! Den gamla eika ær ju særskilt pampig. Vennligast Anders

  • Dette er altså Knut, Huvikveien 18 under Revåsl, 37 årgang. Det var fantastisk gøy å lese innlegget ditt, og som var en ren tilfeldighet jeg dompet bort i. Vet ikke om du husker meg, men jeg gikk sammen med bla. Otto Børkum på folkeskolen.Husker godt Ola far din, kommer tilbake senere. Ha det godt.

  • Hje!Så glad jag blev att hitta platsen min farfar bodde på 1921. Han var 22 år och hette Einar Eliasson och arbetade i Norge. Vet inte om han arbetade på gården, men hans adress var dit. Varm hälsning

    Eva Eliasson-Börjesson, Sverige

  • Bildene er ikke fra Seierstad, men fra Huvik gård i Sandefjord kommune, hvor jeg bodde til 1954. Det er meg som står foran uthuset på det ene bildet.

Share to