Denne lille strofa stammer fra båtbygging i Mandalselva. Selv om den nok er ment for smilet og det lune glimt i øyet, tar den på kornet noe om den kunnskap og nøyaktighet som skal til for å kunne bygge en god båt. Den tradisjonelle båtbyggingen foregikk på øyemål og med skjønn. Kunnskapen gikk i arv gjennom generasjonene. Den var handlingsbåren og kildene vi er henvist til i dag må søkes i de båtene, og de rester av båter, som måtte finnes igjen. Mandal har hatt dyktige båtbyggere fram til denne dag. Ikke noe båtbyggermiljø på Sørlandet har hatt slik vilje til nyskaping og teknologiutvikling. Dette har ført Mandal fram i verdensklasse når det gjelder bygging av hurtige fartøyer. Samtid bygges det fortsatt tradisjonelle båter. Og det er fortsatt mulig å få motorer i tradisjonell utførelse fra Marna motorfabrikk, - en av landets mest velrenomerte.
Men; det meste av det gamle er naturlig nok borte. Det er bevart svært få gamle båter på Hille. Det er heller ingen kilder som forteller om båtbygging i større grad på Hille. Vi kan imidlertid være ganske sikre på at Hillefolk i det alt vesentlige har fått sine båter fra båtbyggere i distriktet.
Det er lite konkret vi vet om småbåtbygging i Mandalen før 1850. Mye tyder på at virksomheten i tidligere tider var størst et stykke oppe i elva. Fra Stusvig, Lindland og Nyvold kjenner vi flere båtbyggere fra siste halvdel av 1800-tallet. Herfra ble det levert små og store båter, - fra robåter til skøyter. Den eneste gode beretning vi har om bygging av den såkalte ”lillebåd” fra Sørlandet stammer også herfra. Disse båtene var eikebygde og satt sammen med trenagler – helst einernagler. De fikk navn etter størrelsen; lillebåd, mellombåd og storebåd. De minste var bare omkring 13 - 14 fot. Det finnes bare fire lillebåder igjen på Sørlandet. En ble funnet for få år siden i Mandalselva. Det er ikke vanskelig å se slektskap fra kystene sør for oss, breie og runde som de er.