Rein - på Island?

På 1780 tallet var det en norsk prest med islandske aner som virket i Kautokeino. Han het Olav Josephson Hjort, og levde fra 1740- 17989. Han døde 1. nov på Rødøy. Som en gest til sitt fedreland bestemte han seg for å skjenke 35 dyr til Island. Disse dyrene ble mest sannsynlig fanget på Hardangervidda, og ført til Vaðlaheiði ved Eyjafjörður på Nord-Island. Det er ulike formeninger om hvor i Norge reinen kom fra. Det kan skyldes at selv bodde i Kautokeino. Denne reinimporten er årstallsfestet til 1784. 

Noen år seinere, i 1787 hadde en annen Finnmarking Per Jensen i Avjovarre gitt 35 dyr (30 simler og 5 bukker) som ble satt i land i Vopnafjörður på Øst-Island.  Dyrene ble umiddelbart etter ilandføring sluppet fri, og ble derfor forvillet etter kort tid. Reinen har syntes å finne seg til rette på Island, og i dag, mer enn 200 år etter innførselen har reinflokken utviklet seg etter naturforholdene og regnes i dag som en egen underart. Disse to stammene har etter hvert funnet hverandre. Det er i dag om lag 5000 rein på østisland som er etterkommere av disse to importforsøkene.

Det hører med til historien at Olav Josephson Hjort 26.juli 1786 fikk medaljen Pro Meritis i gull av den danske staten. Faren hans var prest som han selv, og født på Island. Han ble kalt ”Garra-Jor’ta”( Hårde-Hjort) både fordi han motarbeidet en pietistisk vekkelse og for hans hårdhendte fornorskning.

Når det gjelder Per Jensen, er det følgende slektsopplysninger om han: Peder Johannessen (Johnsen) Anthi (Ántte-Gutnil-Pedár) ble født i 1743, død. 28.02.1830 i Karasjok. Yrket hans var reineier. Han fikk sølvbeger av danskekongen for å ha gitt 30 levende simler til Island i 1786 (kongelig resolusjon av 19.09.1787). Han bodde i  Måsøy og står i Folketellingen for 1801 oppført som «Meget Riig». 
Han ble gift 1. gang i  1776 med Anne Amundsdatter (Ommot-Ánne), født 1748 i Porsanger vestfjell, død. 15.01.1802.  Hun var datter av fjellsame Amund Nilsen, Porsanger vestfjell, og hustru Marit Persdatter (Amund Nilsen-slekta). 
 Han ble gift 2. gang 1803 med Berit Mathisdatter Saijets (Máhte-Biret), f. ca. 1779 i Karasjok. Hun døde 25.02.1842 i Karasjokog var  datter av elvesame Matts (Mathis) Mattsson Sajets, Enare, Finland, og hustru Marit Nilsdatter (Saijets-slekta ).  De hadde ingen barn. 
Barn i 1. ekteskap: Elen, Gunhild, Marit, Johannes, Margrethe.

Ran Thorarinsdottir er biolog, og en av de som  på Náttúrustofu Austurlands er med på å utøve forvaltning av reinstammen og har vært formidler av kunnskap fra hvordan myndighetene på Island ser på reinforvaltningen.

Eierforhold

Bakgrunnen til import var først og fremst det at det var harde tider for islandske bønder. Politikere og andre høyt ansatte menn med innflytelse så for seg at reinsdyrdrift kunne være en mulighet på Island. Spesielt gjaldt dette i kalde karrige områder hvor annet landbruk var vanskelig. Dyrene ble importert som et prøveprosjekt. De første år etter at dyrene kom var det snakk om å få en samisk familie som hadde erfaring med reindrift til å flytte til Island og vise islendinger hvordan dette ble gjort. Det ser ut til at dette var mer komplisert en man regnet med og noen reindrift eller undervisning ble det aldri noe av. Ran har ikke
opplysninger om at noen flyttet hit fra Norge med hjelp til reinsdyrdrift som formål.

I nyere tid er det gjort flere evalueringer av Island som reinbeiteområde. I 1947 besøkte landbruksminister P. Hagen Island for å vurdere mulighetene for reindrift. I 1948 søkte reineier  A. Blind om tillatelse til å importere 800 rein for å starte reindrift, menhan fikk avslag.  De tre siste tiår har Stefán Hrafn Magnússon søkt om å få begynne med reindrift. Han har fått avslag på søknadene sine. Dette har ført til at han har etablert seg på Grønnland.

Islandsk rein er altså villrein og eies ikke av noen. De følger forvaltningsmessig samme lover som andre ville dyr på Island. De blir derimot forvaltet  og antallsmessig styrt med jakreguleringt.  Det er den Islandske stat har ansvar for denne styringen og forvalter reinstammen.

Jakt
Vært år blir det gitt kvoter for felling av simler og bukker. Hensikten med jakten hovedsakelig å holde bestandsvingninger i sjakk og se til at antall dyr per km2 holdes innenfor moderate grenser. Slik at en sikrer at det er næringsgrunnlag for flokken.

Hver jeger søker om felletillatelse på bukk eller simle og må oppfylle visse krav om våpentillatelse og jegerkort. Kvoten er fordelt på ni jaktområder for å fordele jaktpresset. Jegere må ha følge av en erfaren jakt guide og ha tillatelse fra landeier når jakten foregår på privat eiendom. Guidene er for det meste lokale kjentmenn og reinsdyrjakt er derfor av stor økonomisk betydning for det lokale samfunnet. Landeiere for største delen av pengene som kommer fra felletillatelse ,om de gir lov til jakt på sitt landområde.

Det er akt oppsyn på Island, men det utøves bare i jaktsesongen. Krypskyting er det vanskelig å gjøre mye med. I senere år ser det ikke ut til å være et problem av omfang. Oppsynet er først og fremst basert på det faktum at hver og en jeger må ha med seg en spesielt opplært reinsdyr guide. De fleste guidene er lokale og har god kjennskap til både området, værforhold og dyrenes oppførsel. Guidene skal også  se til at jegeren forholder seg til jaktforskriftene. Det er såpass mange jakt grupper at om en jaktgruppe skyter feil dyr eller i feil området er det alltid en viss mulighet at andre jaktgrupper vet om det. All jakt må dessuten rapporteres til en person som har oversikt over hvor mange jegergrupper er på hvert område til enhver tid. Guidene har vanligvis et godt forhold til denne oppsynsmannen som også kan gi opplysninger om hvor reinsdyrene oppholder seg.

Etter at vi fikk dette guide systemet ble det mindre krypskyting. Dersom lokale kan tjene godt på å ta jegere med og hjelpe dem med å finne dyr på lovelig vis, så vil de færreste ta sjansen på å skyte dem ulovelig. Det er risikabelt å skyte dyr og selge kjøtt på ulovelig vis i et så lite samfunn som østisland er, forteller Ran.

I 2010 var kvoten 1272 dyr, 412 bukker og 860 simler. Der av ble 1255 dyr
felt. Total slaktevekt har jeg ikke, men gjennomsnitts slaktevekt for
simle i perioden 1995-2010 varierte fra 38-46kg. I 2009 var gjennomsnittsvekten på en bukk, 3-5 år, 88 kilo slaktevekt.  

Hvordan nyttes reinkjøtt, skinn og andre produkter fra jakten?

Kjøttet blir sett på som en delikatesse og blir for det meste spist av jegerne og deres familier. Det er vanskelig å få reinkjøtt kjøpt på lovlig vis. Restauranter og andre som ikke kjenner til jegere er villige til å betale gode priser for kjøttet.  

Reinsdyrskjøttet er ikke økonomisk viktig. Jeg kjenner rett og slett ikke godt nok til om det er utviklet spesielle Islandske reinkjøttretter. Jeg tror at lokalt var det mange som vokste opp med at reinsdyr var fattigmannskost og syntes ikke noe spesielt om kjøttet. Det ble en endring i holdningen tter at jakten ikke lenger var en plikt som de lokale måtte påta seg mot å få kjøtt. Jakt ble en høyt ettertraktet aktivitet der hvor færre fikk en ville, ble kjøttet litt etter litt mer verdsatt og blir nå sett på som råstoff av høyeste kvalitet. Selv har jeg for det meste fått reinsdyrstek, og da lettstekt. Reinsdyrboller er en rett som jeg har ofte sett og fått men jeg aner ikke hvor oppskriften kommer fra. Jeg tror helst det er mange oppskrifter i omløp og at boller var en god måte å få brukt kjøtthakk på. Jeg tviler på at oppskriftene er norske, og om det finnes norske oppskrifter er de nok fra nyere tid, sier Ran.

Skinnet har lengst av vært lite benyttet
men ser ut til å bli mer populært både som pynt gjenstand eller som bearbeidet
skinn i design klær/gjenstander. Geviret er også mer benyttet hovedsaklig som pynt i sin helhet,  men også brukt som materiale for små pyntgjenstander. Det har vært en del diskusjon i senere år om hvordan vi bedre kan utnytte de produkter som samfunnet for fra reinsdyrjakten.

Utveksling av kunnskap mellom Island og samer i Norge?

Jeg vet om islendinger som har jobbet hos samer med reindrift men vet ikke til at kunnskapen er blitt tatt i bruk på Island. Det kan være vanskelig å komme i gang med nye tradisjoner i områder hvorarbeid har blitt utført på samme vis i lang tid. Men ellers er det godt mulig at denne kjennskapen finnes her og blir utnyttet blant noen få. Jeg vet det er mange
av oss som gjerne ville likt å se mer av bein og skinn utnyttet og på flere måter men jeg lurer på om det ikke så smått er blitt bedre utnytting eller forsøk til utnytting. Jeg tror østlendinger har oppdaget at reinsdyrene er noe som bare de har og at det ikke bare er mat men masse kultur og historie bak det som burde bringes mer ut i dagslyset. Dessuten er reinsdyr jakt som
høyt ettertraktet sport for islandske og utenlandske ”turister” blitt viktigdel av østlandsk samfunn, både økonomisk og kulturelt, avslutter Ran med.

Farmklaustursel

Farm Klaustursel i Jokuldalur er en stor eiendom, tidligere brukt som sommerbeiter for sau på gården Skriduklaustur i Fljotsdalur.  Den eldste farbar bro over bre-elva Jökulsá en Dal ble bygget der i 1908.   Opprinnelig var det en jernbanebro i USA, men ble fraktet til landsbyen Vopnaf jordur og transporteres derfra på hester til byggeplassen, der det ble klinket sammen. Klaustursel  har et reingalleri og levende rein på gården. Dette er blitt en turistattraksjon. Kvinnene på gården lager ulike handverk av reinskinn og bein.

Kilder:

Samisk reindrift på Grønland,2010, Odd Mathias hætta

Geir Wulff

Signý Ormarsdóttir