Elle og Ándá gir viktig kunnskap om samisk identitet

De som har jobbet frem ideen med samiske dukker er Tone Elvebakk og Janne Olsby. Begge jobber på Várdobáiki samiske senter på Evenes. Der har de blant annet samarbeidet med Bok-og kulturbussen i Sør-Troms de to siste årene. –Det hele begynte da vi skulle finne på noe nytt i samarbeidet med Bok- og kulturbussen i Sør-Troms. Det var da ideen om dukkene kom, forteller Tone.

 Janne, som også jobber i den samiske barnehagen Márkománák i Skånland, forstod raskt at dette kom til å bli et godt tilbud til barna. Spennende historier om Rávga, Stallo, Ulda, Guovssahas og andre samiske eventyrfigurer har alltid fenget de minste.

For de to entusiastiske damene var ikke veien fra ord til handling lang. De fant ut at de ønsket å bekle dukkene med samiske klær og gjøre dem tilgjengelig for barna som brukte bokbussen..  Da dukkene var  kjøpt inn, begynte arbeidet med å forminske mønsteret på tradisjonelle samiske kofter til dukkestørrelse. Det var også viktig at klærne skulle være lette å kle av og på dukkene for små barnehender. Både Janne og Tone behersker symaskinen og har jobbet med tekstiler før. –Da vi så resultatet, ble vi veldig fornøyde. Dukkene er utstyrt med komager, bukse, kofte, luhkka, sjal, skjerf og lue.

Arbeidshefte

– Det viste seg å være mer arbeid med å sy klær til dukkene enn vi hadde drømt om på  forhånd. Det er laget et hefte med mønster på klærne, fremgangsmåte og søm instruksjoner steg for steg, slik at det blir enkelt for andre som ønsker å sy slike dukkeklær. Å sy en dukkekofte er ikke så ulikt å sy en vanlig kofte, sømmene er i alle fall kortere, ler Tone.

Vi fant også ut i hvilken rekkefølge vi skulle ta fatt på syingen, for å gjøre arbeidet så lett og effektivt som mulig. Dette er også beskrevet i heftet. – Vi har også funnet  mange lure patenter underveis for å gjøre klærne anvendelig. Sjalet til jenta er for eksempel syddslik at begge sider kan anvendes. Det har ulikt materiale på de to sidene og  gir mulighet for å variere fargen, forteller Janne.

Heftet har de prøvd ut i Vesterålen Sameforening, der de to entusiastiske damene hadde kurs i august. – Da ser vi at arbeidsheftet fungerer slik det er tenkt, og det var vi glade for, smiler Janne.

Historier

De to dukkemakerne fikk mange ideer underveis. En av dem var å lage et fortellerhefte som skulle følge dukkene. – Vi fikk lyst å leke da dukkene var ferdige , så vi tok dukkene med ned i fjæra og laget historier om dem i bilder og tekst. Dette arbeidet holder vi på å ferdigstille nå. Det var artig å se at dukkene kunne brukes til et slikt historieprosjekt. De ser utrolig livaktig ut, smiler Tone. – Litt av poenget var å bruke samiske ord og uttrykk for å videreføre dem. Vi har erfaring med å leke bondegård med ulike skjell, og nå nyttet vi anledningen til å sette de samiske navnene på «skjelldyrene». - Dette har vært et uhyre spennende arbeid, som vi virkelig har kost oss med, understreker de to som har fått et ekstra nært forhold til dukkene. De har klare meninger om i hvilken retning prosjektet bør bevege seg, og de er begge opptatt av kulturarv i et vidt perspektiv. – Ved å begynne et strukturert arbeid med barn, tror vi at de kan bli gode kulturbærere, forteller de to blide dukkedamene.

 Fremover har de mange planer om hvilke eventyr Elle og Ándá kan komme ut på. Det de trenger er tid til å jobbe videre med prosjektet, og penger til å ferdigstille fortellingene i bokform. Jeg, som har sett dukkene, og hørt Tone og Janne formidle historiene deres, er ikke et øyeblikk i tvil om at dette er dukker som vil bli godt kjent i de samiske miljøene i Norge. Og hvem vet, kanskje skal Elle og Ándá ut i verden og representere en minoritetskultur?