Det var nok et slit å lage ulvegraver, da ulvegravene var store. De kunne ha en diameter på inntil 5 meter, var sirkelrunde, og kunne være inntil 3 meter dype. I dag er den ene veggen i ulvegraven borte, og er antagelig blitt en del av Vangvegen, da de under vegarbeidet i 1920 årene trengte grus!
Det kom også et påbud om at alle dyregraver skulle graves igjen på 1800-tallet, slik at folk og dyr ikke skulle ødelegge seg.
Ulvegravene måtte plasseres på steder der ulven kom, og jordsmonnet måtte være egnet til å grave i. Tørre morener, som i Purkjelykkja, egnet seg best. Dessuten måtte de ligge i nærheten av husene så de var lette å passe.
Midt i ulvegraven var det ofte en stolpe med et løst brett på toppen. På dette brettet ble et levende lokkedyr bundet fast ( and, gås, hund eller geit ). Når ulven sprang utpå, veltet brettet og ulven raste ned i graven. Når de brukte hund som åte, kunne de også skvettet vann på den så den skulle fryse og begynne å ule – noe som tiltrakk ulvene særlig godt!
Ulvens mistenksomhet gjorde at jegeren måtte bruke all sin kløkt og erfaring for å fjerne lukt og spor. Den beste fangsttiden var på barfrosten senhøstes, gjerne med litt nysnø som skjulte fella godt. Da ulven var i graven tok man en stokk som ulven begynte å bite i. Deretter lot man en vid snare gli nedover stokken og prøvde å få den over hodet på ulven. Så strammet man til og trakk ulven opp og slo den ihjel.
Ulvegraven i Purkjelykkja har nok vært siste stoppested for flere ulver på sin vandring.