Skifer i Oppdal

På Dovrefjell kom Skaslien på at han ville forsøke å bruke skiferen de kom over som bygningsmateriale. Dette ble prøvd ut, Skaslien og bestefar fant en måte å kløyve skiferen på. De ga seg nå til å bruke skifer som bygningsmateriale på flere bygninger. Merkelig å tenke på hvordan et flere hundre millioner år gammelt materiale kan brukes som nytt bygningsmateriale.

På bestefars fang kunne jeg riktig høre hvordan sleggene slo mot fjell og dynamittbasen som ropte varsko her, hvordan svetten drev av disse store, sterke mennene med stenstøv i håret. Kokka som bodde sammen med karene på fjellet varmet kanskje mer enn maten.

Frost, snøstormer, regn og sol, som det nå er i fjellet, dette trosset de, borte fra familien lange perioder. HMS var et ukjent begrep, disse streverne var vant til å jobbe lange dager. Kanskje strøk det både bjørn, jerv, rev og rein rundt dem. Kanskje en rein hang over bålet en sein kveld, når spritflaska gikk fra munn til munn blant karene og historiene ble fortalt med stadig større armslag.

Kanskje noen ble sentimentale, tenkte de på det som lå bak dem, lengtet de, var det gløden over å være med på noe nytt eller bare trangen til å tjene penger? Kjente de på steinen? Lot hånda gli over strukturen, forundret over hva naturen kan lage uten hjelp av menneskehånd, hver eneste stein unik, stein som likt fjellene er urgamle og som vil være der i evigheter etter at sleggene har stilnet og leirbålet bare er en strofe som dirrer i luften.

Sånn kunne tankene vandre, på min bestefars fang, der vi satt på en skiferbenk , nesten 50 år etter at det startet, uvitende om at ytterligere 50 år senere skulle skifer pryde både hoteller, bibliotek, banker, templer og T-banestasjoner i hele verden, uvitende om at jeg selv skulle komme til å arbeide der sammen med barnebarnet til Skaslien, begge stengale fra fødselen av.


Share to