Ingen ødemark
På turen nordvestover fra Svisdalen langs elva Grødøla, kan en i begynnelsen lett få inntrykk av at en er på veg inn i en vill skogdal. Alle setervollene og til
og med ei lita grend med bevarte gardsbruk røper derimot at dette langt ifra er
uberørt mark. Kanskje er en ikke forberedt på alle de utvetydige sporene etter
menneskelig aktivitet mer eller mindre overalt i dalføret. Under registreringen
fikk vi mange overraskelser i så henseende. Gjennom tre uker med svært
vekslende værbruk, støtte vi bl.a. på et stort antall stående og sammenraste
seterbygninger og høyløer. På laftestokkene stod ikke sjelden initialer og
årstall, - brorparten fra andre halvdel av det 19.århundre. Sammen med et
rikholdig stedsnavntilfang og voller som fortsatt holdes i hevd vitnet dette, forsiktig
sagt, om ekstensiv utnyttelse av Grødalen da seterbruket var på det mest
intense. Dette kunne òg Svisdal-bonden selv bekrefte. Han møtte vi da han var
på leit etter kalvene sine som beitet fritt i deler av området. Det var trivelig å krysse ferske spor etter husdyr i marka. Alle høyløene i dalen kunne
ikke reddes, sa bonden. Slåttemyrene
ligger i dag «brakke»,
men krøtter og sau jafser fortsatt saftig gras i landskapet som fortsatt utgjør noe av grunnlaget
for fast bosetning her.
Kulturlandskapets dynamikk
Da seter- og gardsdriften var på
sitt heftigste, må en anta at det begynte å bli tynt med skog i deler av
Grødalen. Beite- og jordbruksaktiviteten må iallfall ha ført til merkbare
endringer i landskapsbildet. Alle de laftede husene vitner om at mye furutømmer
gikk med, og løvskogen var en eneste stor kilde til ved. I tillegg har
husdyrbeite som kjent stor innvirkning på både skogforyngelse, tregrensa og
viltforekomster. Som i så mange andre norske daler setter endringen i arealbruk
sitt umiskjennelige preg også på Grødalen. Skogen har i dag tatt tilbake mye av
det som tidligere var ryddet land (rydningsrøyser og steingjerder er det ikke få av!) eller
lysåpen beitemark. Beitepresset har avtatt betydelig og dalen er i dag et yndet
område for både stor- og småviltjakt. Hjortens brunstgroper, far etter elg i
skogene og gevir av begge disse hjortedyrene samt villrein på hytteveggene til
jegere tyder på at naturen har restituert seg. Så da er kanskje ikke gjengroing
utelukkende negativt? I Grødalen har det snarere ført til en mosaikk av
forskjellige naturtyper som er mer eller mindre kulturpreget. I møte med
forfalne seterbygninger og stuer som snart er smuldret hen og atter blitt natur
er det ikke fritt for at en føler en viss nostalgi. Men på den annen side gir
dette oss et perspektiv på kultur- og naturhistoriens dynamiske karakter. Landbruket
er heldigvis ikke oppgitt, men rekreasjon, opplevelser og sus av vassdrag og
skog spiller nå en avgjørende rolle for folk som oppsøker dalen.
De eldste kultursporene
Som begrep omfatter kulturlandskap alle landskap som i
større eller mindre grad er påvirket av menneskelig nærvær i
tradisjonell forstand. Derfor kan både ei utpreget jordbruksbygd og et mer
«naturnært» landskap betegnes som et kulturlandskap. Aktuell her er kontrasten
mellom selve Sunndalen og et tilsynelatende mindre «temmet» sidedalføre som
Grødalen. Den historiske aktiviteten i sistnevnte dal er godt dokumentert, men
hva vet vi egentlig om bruken av området i forhistorisk tid? I 2009 skrev
Ragnar Orten Lie om fangstanlegget på den smale moreneryggen som
skiller Storvatnet og Fiskbuvatnet. Dette er i dag et automatisk fredet
kulturminne og en skiltet severdighet, men i virkelig gamle dager dreide dette
seg om urgamle, effektive jaktteknikker, blodig alvor og matauk. Et tilsvarende
anlegg finnes et stykke lenger nord i dalen og under registreringen i 2010,
snublet vi i tillegg over det som antakelig er restene av en såkalt bogastø (bue- eller skytestilling) et
sted oppi Svøulia. Dette er altså de mest handfaste bevis vi har for jakt- og
fangst i Grødalen lenge før den omfattende seterdriftas epoke. Orten Lie mener det
aktuelle anlegget var bygd for fangst av rein som krysset dalen her og dermed
ble bytte for utspekulerte storviltjegere. Anleggets funksjon er altså kjent, men
dateringen må derimot baseres på faglig undersøkte dyregroper andre steder. At
denne aktiviteten stammer fra en tid forut for det regulære seterbruket i
området er sannsynlig da villrein generelt er skeptisk på menneskelige inngrep
midt i trekkrutene. Dessuten kunngjorde Kong Fredrik IV senvinteren 1730 en forordning om jaktregler som gjorde det straffbart å ikke overholde fredningstider for vilt samt ila forbud mot å anvende fangstanlegg. Årsaken var at bl.a. hjorteviltet var på randen av utryddelse i flere regioner.
Steinalder i Grødalen?
At de store skog- og
fjelltraktene i tilknytning til Sunndalen har vært ettertraktede jaktmarker fra
«første stund» er de tallrike steinalderboplasser ved vatn i høgfjellet tause,
men uomtvistelige vitnesbyrd om. I reguleringssoner i oppdemmede vassdrag gjør
erfarne fjellfolk stadig vekk observasjoner og funn av gjenstander som strekker
seg helt fra Fosnakulturen i eldre steinalder og gjennom årtusener med
steinbrukende samfunn (les Jarle Staviks fortelling om Fosnakulturen i Sunndalsfjella). Navet i denne årtusenlange tradisjonen for
å ferdes fra kystnære områder og opp i de villeste fjell må ha vært nettopp
reinen. Gjennom årene har det blitt påvist flere små sesongboplasser fra
steinalderen i fjelltrakten vest for Grødalen, men siden dalføret ikke har vært
gjenstand for systematisk leting etter slike kulturlevninger har data om den
eldste forhistorien latt vente på seg. Feltarbeidet høsten 2010 gav derimot
anledning til å ta deler av egnen i nærmere betraktning. En vesentlig del av det
arkeologiske handverket er å bli kjent med og «lese» landskapet samt å vurdere
potensialet for funn fra ulike perioder. Det omtalte fangstanlegget var et godt
utgangspunkt i så henseende og under en tur i nærområdet, ble vi vare et «spir»
som stakk opp over den tette bjørkeskogen nordvest for Kanalen. Da vi omsider
kom tett innpå, ble vi møtt av ei karakteristisk flyttblokk med et lite
overheng vendt mot Fiskbuvatnet. Det var noe
med denne kampesteinen, og vi merket oss plassen inntil videre.
Desserten
Etter uker med både solskinn og
ruskevær, tramping i blaute myrer, snubling i lyngbekledde laftestokker og steinstrenger var
tiden inne for å vende tilbake til den spisse steinen vi ofte så fra østsiden
av vatnet. Når regnet ausa ned som verst ble tanken på helleren en slags trøst.
I tillegg hadde løvet begynt å falle og steinkjempen ble på avstand tydeligere
for hver dag. Den første snøen hadde dekket toppene omkring oss og i fjellet
nærmet vinteren seg. Skodda hang tjukk over oss da vi tok fatt på hvert vårt håpefulle
prøvestikk. Mon tro om magefølelsen var riktig denne gangen? Fra dråpefallet og
inn er det kun 1,5 m. og ytterst kan en stå oppreist under den inntil to meter høge
helleren. Like utenfor ligger ei avgrenset flate på omkring 5 m2
mens lendet omkring er nokså ulendt. Helleren ligger tilbaketrukket i
bjørkeskogen rundt 30-35 m. fra vasskanten. Det ene prøvestikket ble lagt like
innenfor dråpefallet og det andre på den beskrevne flaten. Etter å ha
«sprettet» torvlaget på 5-10 cm. skrapte vi begge i et grått sandlag som fort
signaliserte menneskelig tilstedeværelse ved at det under helleren ble
påtruffet kol og et 5 cm. tykt sotholdig sjikt ute på flaten. Og det svimlet
litt for undertegnede da graveskeia skrapte i noe glasaktig som lå presset ned
i laget. Flint! En runde vannsålding av massen i bøtta avslørte ytterligere
fire flintavslag. Og ved det som må være ytterkanten av et ildsted i selve
helleren ble det funnet ett enkelt flintavslag. Under de funnførende lagene,
støtte vi på rødlig sand og grus som utgjør undergrunnen her. På bare noen
øyeblikk hadde vi funnet det vi ønsket oss mest av alt. Været enset vi nesten
ikke lenger, - ruset på steinalder som vi var.
Hva helleren kan fortelle oss
Nesten hvert år blir det påvist
forhistoriske spor i store så vel som små hellere i Midt-Norge. Slik sett
representerer ikke registreringen av en heller med aktivitetsspor i Grødalen
noen sensasjon (les Jarle Staviks fortelling om andre kjente hellere i Sunndalen). Likevel er dette
funnet skjellsettende i og med at det gir udiskutabelt prov for menneskets
tilstedeværelse i dalen langt bakenfor de epokene som ble nevnt innledningsvis. Fiskbuvasshelleren, - hvis jeg kan tillate
meg å konstruere et nytt stadnavn, - hører til blant de mer spartanske variantene
som gir ly for noen netter i ny og ne, - kanskje i så korte tidsrom at det ikke
lar seg gjøre å skille ut flere faser med opphold. Trekolet som ble avdekket og
tatt med som prøve viste seg å være av furu. En tidfesting av kolet ble senere
utført av Laboratoriet for radiologisk datering ved NTNU Gløshaugen i
Trondheim, hvilket frembragte resultatet 2460-2325 f.Kr. (kalibrert alder). Dateringen
leder vår oppmerksomhet til den seneste fasen av yngre steinalder
(senneolitikum). Menneskene som valgte å ha tilhold her var ikke ikke bufaste i
Grødalen, men hørte trolig til den tidlige jordbrukskulturen i hoveddalføret (les Jarle Staviks fortelling om Flintdolker og tidlig jordbruk i Sunndalen) . Men kanskje lå den mer faste bosetningen nærmere enn vi antar? Hva var det som
bragte folk inn til Fiskbuvatnet den gangen? Ble området brukt som beite for
stor- og småfe da som nå? Eller var Grødalen og tilliggende trakter utelukkende
for jaktmarker å regne? Nærheten til den gamle trekkruten for rein og
fangstanlegget mellom vatna kan være ett svar. Dyregropene er visst yngre enn
den dokumenterte bruken av «Fiskbuvasshelleren», men viltets trekkruter endret
seg lite gjennom tusenårene. Her lå de naturlige forutsetningene tidlig til
rette for jakt. Det forklarer òg valget av et såpass enkelt krypinn. Selv den
enkleste heller kan være verdt å undersøke så sant miljøet tilsier at mennesker
hadde noe å hente der i forhistorien. Vår
heller fremtrer som et lite landemerke der den ligger under «spiret» og er
synlig fra flere kanter. Et fint møte- og kvilested gjennom alle tider.
Hvis du først befinner deg i vakre Grødalen og inspiserer det tilrettelagte fangstanlegget ved Kanalen, anbefaler jeg deg å ta turen innom «Fiskbuvasshelleren». Men vis respekt for
stedet. Brenn ikke bål og forstyrr ikke grunnen, men nyt matpakken og kaffesupen i full visshet
om at dette alltid har vært et godt sted å være.