Bondesønnen som trengte penger til bil
Mann, 37 år:
Je ska fortelja ei historie. Jeg kom oppi Østerdalen, like ovenfor Koppang, på en stor gard. Hadde kjørt bom hele dagen. Der var det en gutt på en 20–25 år på en traktor, og jeg vinka åt’n . Jeg spurte om han hadde antikviteter.
«Her ska du få kjøpt alt. Ja, bare bli med», sa gutten. Han hadde gammal svartgård, en 1700-talls gård med stabbur og det hele.
«Du kan få kjøpe alt», sa’n.
Ja, jeg tenkte: «Enten er det ingenting, eller så er det mye her.» Åpna døra, og så står det alt det beste du kunna se, og kjøper og laster inn i bil. Var alterert, vettu. Og tenkte kanskje han angrer seg. Og langbordskiver på skiver på taket på bil, og jeg hadde liksom gjort hele sommer’n.
Så kommer det en bil kjørendes og legger på tuta, og så banna’n, da vettu.
«Hva er det du gjør her?»
«Nei, kjøpt antikk ta han», seier je.
«Det er jeg som eier huset», sa’n.
«Du», sa’n. «Gå inn med deg!» sa’n til gutten.
Han gutten, det var sønnen da. Jeg kjøpte antikk for 25.000 ta’n. Og dom 25.000 hadde han spurt far sin om å få lånt til en bil. Han hadde akkurat fått førerkort. Og det er jo egentlig skummelt detta, fordi jeg kunne blitt arrestert, vettu.
Så seier jeg: «Jammen, jeg har jo kjøpt detta for penga.» Så gikk han til sønnen sin da og fikk penga. Fikk jo med ene langbordet ta’n da. Fikk med et digert langbord som solgte for 18 eller 19.000. Tenk om jeg bare hadde kjørt ned. Han var så sint på sønnen sin.
«Du ska få 25.000, for du ska ikke selja gard’n min», sa’n til gutten.