Hellerne i Langurda

Lange (strand)linjer
All denne flinten stammer fra boplasser som har blitt påtruffet under arbeid med jorda i et belte som strekker seg fra rundt 15 til 50 meter over havet. Gjennom tusener av år, foretrakk kystfolket å bo og oppholde seg nær strandlinja. På denne måten kan vi på Myran og Kråknes følge i steinalderfolkets fotspor ved å «flytte» etter strandlinja fra eldre steinalder på Kongensvollen høgt over grenda og ned til funnområdet på selve Kråkneset som kalles «Flata og Tøftene». Utrusta med et såkalt strandlinjediagram som er utvikla for å hjelpe arkeologen med å rekonstruere det forhistoriske landskapet, - og dermed egna boplasser, - ved fjorden, kan vi fastslå at den tidligste påviste menneskelige tilstedeværelse på Myran gjør seg gjeldende for ikke mindre enn 9000 år sia, - med andre ord i den perioden som utgjør mellomste del av eldre steinalder: Vi kan fortsatt tale om Fosnakultur.

Omkring 2500 år senere har vi nådd ned til den smale åkeren mellom Kringlåthaugen og Langurda. På dette stedet plukka den oppmerksomme Kråknes-bonden i sin tid opp to gjenstander som antyder at det også her har vært en boplass: en 9 cm. lang meisel av grønnstein (T 17600) og ei 44 x 26 cm. stor slipeplate eller -helle av sandstein (T 17121). Merkelig nok ser det ikke ut til å ha blitt levert inn et eneste flintavslag fra denne steinalderlokaliteten, men det beror nok mer på tilfeldigheter enn på de arkeologiske forhold i molda mellom berga her.

Yngre steinalder på neset
Boplassen som antakelig skjuler seg under torva like ved Langurda markerer en begynnende overgang fra eldre til yngre steinalder. I sistnevnte del av steinbrukende tid, indikerer funnmaterialet at bosetninga konsentreres til området nord for dagens tun på Kråkneset, på nevnte «Flata og Tøftene». Stedsnavna, - disse våre uvurderlige kulturskatter, - gjenspeiler i dette tilfellet både terreng og kulturhistorie da Tøftan etter sigende henviser til tuftene etter gammeltunet på garden. Det høgste punktet på neset reiser seg ikke mer enn 18 m.o.h. og det har blitt gjort steinalderfunn fra denne høgda og ned til omtrent 10 m.o.h., blant anna flere bearbeidede flintflekker som kan betraktes som datidas kniver og skalpeller. I forbindelse med pløying sør for Hummelgårdsberget innerst i Kråknesbukta i 1951 ble det funnet ei praktfull, slipt steinøks som i fagspråket betegnes som ei rektangulær huløks (T 17119), basert på karakteristiske trekk ved øksa som den hulslipte (konkave) eggen. Dette redskapet er nok det vakreste som hittil er innlevert til landsdelsmuseet fra Kråknes-garden. Dessverre vet vi svært lite om funnsammenhengen anna enn at det ble observert mye kol i bakken inntil berget like ved. Den aktuelle huløksa er i meget god stand og de få skadene som kan ses stammer helst fra møtet med jernplogen. Tilsvarende økser har blitt avdekka andre steder på Vest- og Nordvestlandet og har da blitt tolka som depot eller bevisst nedlagte gjenstander. Trolig var den vakre Kråknes-øksa opprinnelig en offer- eller gravgave som først i vår tid ble revet ut av sin forhistoriske sammenheng. Slike økser er generelt vanskelige å datere, men slike huløkser ble nok laga over et lengre tidsrom i yngre steinalder, fra 2600 til 2000 f.Kr.

En ny ledetråd
Fra barndommen, husker jeg godt at noen av ungene i nabogrenda fortalte om «ei hule» ikke langt fra hovedvegen (E39) hvor det visstnok hadde bodd «steinalderfolk». Dette brant seg naturligvis fast i hukommelsen, men lokalkunnskapene var ikke gode nok til å leite på egen hand. Dessuten var dette nesten fremmede jaktmarker, og vi hadde nok bergsprekker på Henna til å leike oss i. Det var først høsten 2009 med fornya blikk på arkeologien i området at jeg fikk anledning til å undersøke både Myran og Kråkneset. Nå avdøde Johs. på førstnevnte bruk hadde gjort sin andel Fosnafunn, men kunne òg fortelle om et spennende sted borti urda hvor han og andre som barn lekte, ja, nettopp steinalderfolk, - kanskje inspirert av funn som ble gjort i grenda. Det skulle ikke mye overtalelse til for å få meg borti Langurda. Dette er riktignok ei urd som består av ei samling utraste blokker, men like bak og ovenfor disse befinner det seg en passe stor heller omkransa av løvskog og hasselkjerr. Helleren er ikke så fryktelig dyp, men den er godt og vel 4 m. høg under dråpefallet med ei lita flate utafor som gradvis faller ned mot åkerkanten. Mot hellerveggen stod og står fortsatt skjelettet av ei spartansk hytte etter leik her i 90-åra.

Bodde de her?
Jeg merka meg altså stedet i 2009, men nylig tok jeg turen innom for å ta urda i nærmere øyesyn. På veg opp langs åkerkanten fra kyststamvegen, kunne jeg gjennom løvverket øyne et bergoverheng litt lengre ned enn jeg kunne huske fra sist gang. Det ble fort klart at dette var den andre helleren i Langurda, men denne hadde ingen fortalt meg om. Denne har et mer klassisk hellende tak og er ca. 2 m. høg under dråpefallet og like dyp med ei lita flate utafor og utsikt over det som engang var ei lita vik ved fjorden.

De to hellerne i Langurda ligger begge mellom 20 og 30 m.o.h. og er vendt mot sør. Terrenget er ikke særlig krevende, men navnet røper at ligger det en del mindre steinblokker her og der langs berget. Det er løsmasse i og utafor begge hellerne, dessuten ligger de bare et steinkast unna nærmeste boplass og virker skjerma for det meste av vær og vind. Det er ikke til å stikke under stol at fingrene mine klør etter å grave prøvestikk i hellerne for om mulig å avdekke spor etter forhistorisk bruk! I en sådan sammenheng er det viktig å merke seg at slike undersøkelser kun er lov i samband med ei organisert arkeologisk registering. Inntil noe slikt finner sted i er det faktisk like spennende å sitte i hellerne og undre seg over hva som kan ha foregått innunder disse enkle tilholdsstedene. Det nevnte strandlinjediagrammet forteller oss at hellerne i Langurda først ble tilgjengelige i begynnelsen av yngre steinalder, nærmere bestemt for 6000 år sia. Dette «rimer» for så vidt bra med at svært mange hellere i Midt-Norge beviselig ble brukt fra og med den yngste del av steinalderen.

Av de mange hellerne som er registrert på Nordmøre er det svært få som er undersøkt av arkeologer. Per i dag er de fleste kjente hellerne kartlagt, men dette er nok bare en liten del av alle store og små hellere som har vært brukt på forskjellige vis i de eldste tider. Sånn sett er de fleste hellere som ikke ligger helt nede ved dagens strandkant potensielle steder for arkeologiske funn. I 1991 ble det gravd et prøvestikk i en heller på Kjøløya i Valsøyfjorden. Denne er i skrivende stund dessverre ikke kartfesta, men ligger visst ikke så veldig høgt over havnivå. Likevel ble det påvist et kulturlag som tyder på at noen har oppholdt seg i helleren for lenge sia.

(Takk til kjentmann Erling Kroknes for verdifulle stedsnavnopplysninger.)