Vor Frelsers kirke, Stortorvet 1

et spartanske eksteriøret og barokkinteriøret som gradvis kom til utover på 1700-tallet var i stor grad intakt i 1814. Kirken hadde faste benker med dører og pulpiturer eller lukkede stoler oppetter veggene for dem som hadde råd til slikt. Kirken hadde et praktfullt korskille, som ble satt opp i 1726 og besto av messingpilarer som bar et rikt snekkerverk som igjen bar 10 skulpturer. Korskranken ble fjernet allerede høsten 1814 for å gi plass i koret til alle de nye embedsmennene. Den tidligere skymalingen i taket var overmalt med gråhvit farge på slutten av 1700-tallet. Først i 1850 ble kirken endret radikalt av arkitekt Alexis de Chateauneuf. Tårnet ble forhøyet og fikk sitt karakteristiske spir. Gavlene fikk nygotisk dekor, og hovedinngangen fikk nygotisk omramning. Det gamle inventaret med altertavle og prekestol ble fjernet, og kirkerommet fikk et nygotisk uttrykk. Mellom 1933 og 1951 ble interiøret atter endret under ledelse av arkitekt Arneberg. Da forsvant Chateauneufs nygotikk, og den opprinnelige altertavlen og prekestolen ble satt tilbake. Hugo Louis Mohrs takmaleri erstattet det nygotiske taket fra 1850. Det som i dag er bevart av inventar 1814, er altertavlen, prekestolen, døpefonten og orgelprospektet. Ellers er det ikke mye som minner om det kirkerommet som huset mange viktige begivenheter i 1814.

I motsetning til sin forgjenger Prins Frederik av Hessen var Christian Fredrik en ivrig kirkegjenger. Kirkene og prestene spilte en avgjørende rolle under det maktpolitiske spillet i 1814. En av prinsens viktige rådgivere og støttespillere var biskopen i Akershus, Frederik Julius Bech (1758-1822). Han forrettet gjerne under de store begivenhetene med Christian Frederik til stede. Den 25. februar var kirken fylt til trengsel. Fra prekestolen anmodet biskopen forsamlingen om å avlegge eden. Og med prinsen på plass sverget forsamlingen under stor begeistring; «Vi sværge at hævde Norges Selvstændighed og at ofre Liv og Blod for det elskede Fædreland». Etterpå valgte man valgmennene som skulle velge representantene til Riksforsamlingen. Da den nyvalgte kongen kom til Christiania 22. mai, talte han først til folket og troppene som var samlet på Stortorvet. Etterpå var det festgudstjeneste i kirken. Christian Frederik skriver i dagboken at begeistringen var så stor at det ble ropt hurra i kirken: «Gud vil nok tilgi dette utbrudd av følelser i sin helligdom». Det fortelles at en ugle satt og tutet i kirkens tårn mens dette foregikk. Mange tolket dette som et illevarslende signal om det som kunne ventes.