Amerikapakker fra slektninger i USA var en kjærkommen hjelp for mange de første årene etter krigen, da det var mangel på det meste.
Bestemor hadde en bror som sendte brukte klær. I en av pakkene lå det en mørk blå vårkåpe. Bestemor brukte den en tid, men så fikk mor den. Mor sprettet opp, snudde vrangen ut og sydde seg skjørt og vest. Da jeg noen år senere trengte nye juleklær, sprettet mor igjen opp og sydde hverdagsbunad til meg av stoffet. Hun laget nydelig ullbroderi på skjørtekant og bolero, og sydde bluse av hvitt, mykt amerikastoff.
Jeg følte meg som prinsesse den jula!
Som lita jente bar jeg på en stor drøm: Drømmen om å eie ei sovedokke!
For alle bureiserbarn var det sparsomt med leiker. Jeg arvet ei velbrukt filledokke med jernhode etter min ni år eldre søster. Den fungerte for så vidt greit. Men drømmen lå der! Derfor sparte jeg hvert eneste øre jeg fikk. Det monnet bra da jeg som 8-åring fikk tilbud om gulrottynning mot betaling hos naboene. Da jeg rundet 9, hadde jeg hele 35 kroner. Mor skulle på sin årlige handletur med rundbåten til byen, og jeg fikk være med. Godt forvart i mors veske lå pengene.
Da vi var vel heime, med nyinnkjøpt dokke, tok mor fram symaskina. Ned fra loftet hentet hun min julehabitt som jeg for lengst hadde vokst ut av. Med rester av skjørtekanten og litt rosa silke fikk min Inger Elisabeth-dokke sin bunad.
Dokkemamma’n var utrolig lykkelig!
Skrevet av
Bjørg Råket Træthaug