Litjdalingen og anna vind

Til tross for de lokale vindforholdene var kirka til folket på Ålvundeid i Øksendal på andre sida av fjorden, så turen måtte en ta. Presten måtte reise dit fra Sunndalsøra, også en farlig ferd i uvær. På uværsdager, sier sogneprest Seljedal, holdt presten seg til vestsiden og fulgte landet der. Det kunne derfor være vanskelig for folk på Opdøl å se båten hans i skodde og høye bølger. Folket på Ålvundeidet dro ikke til kirken i usikkert vær med mindre presten gjorde det derfor var det viktig å følge med om man så båten eller ikke.

I gammel tid når folket skulle til kirken i Øksendal fra Ålvundeid i styggvær la man seg langs nordsiden av fjorden til “skjæret på Flåøya” før man krysset mot Bøneset. Det var likevel tilbaketuren som ble regnet for å være farligst. Overfarten i kristen tid skal rett som det var ha vært livlig med sjøer som fikk kvinner og barn til å skrike så mye at høvedsmannen på båtene hadde vanskelig for å manøvrere.

Det hendte også at det var greit å legge over til kirka, men at det etterpå var så mye vind at man i enkelte tilfeller måtte vente flere dager før man kom seg tilbake over fjorden. Nyttårsdag 1837 måtte man vente i to dager i Øksendal før hjemreise. Det var utvilsomt vanskelig for både folk og for dyra i fjøset hjemme.

Nebbvind

Værforholdene i Sunndalsfjorden er spesielle med mange varmerekorder. Men det kan også føre til sterk vind. På sin reise i 1778 gir vitenskapsmannen Gerhard Schøning denne beskrivelsen av hoveddalen: “Sunndalen kan da lignes ved et meget langt og smalt drivhuus, åbendt mot den ene Ende, lugget mot den anden Ende…”.  Sogneprest Glükstad skriver at landvinden “der om vinteren ofte er saa mild og gjennemtrængende, at den i faa Timer kan et par fots Tæle av jorden” . Vindretningen er i følge Glükstad enten vestlig (utavind) eller østlig (landvind). Som man kan forvente seg kan så store temperaturforandringer føre til ganske kraftig vindkast og krevende forhold på fjorden. Den mest fryktede vinden er imidlertid nebbvinden. Denne vinden kommer på tvers av nedre del av hoveddalen fra sør og kastes tilbake av fjellene med forsterket styrke. Denne vinden kan gi krevende forhold innerst i fjorden, men er mer ufarlig jo lengre ut i fjorden en kommer. Nebbvinden er et kjent fenomen i dag også.

I januar 1849 blåste det nebbvind et helt døgn. Et stabbur på prestgården ble blåst over ende og førte til at 60 tønner korn rant ut. Så ramlet pipen ned på hovedhuset og torv og stein begynte å blåse fra takene. Vinduene begynte å blåse inne med rammer og det hele og hovedbygningen ble såpass skakk av vinden at dørene ikke gikk igjen. Man fryktet at den skulle rive av hele taket. Øyenvitner forteller at de så en stor balje på gårdsplassen bli løftet høyt opp i luften. Denne beskrivelsen har vi fra Christian Glükstad som var sogneprest i Sunndal på denne tiden. I 1851 også da i januar blåste det atter  sterk nebbvind, et stabbur og et vognskjul gikk overende, og taket på uthusene ble revet av på prestgarden.

Den verste nebbvinden var i januar 1884. Det var søndag 20 januar og det blåste så mye at det knaket i kirken. Folk på galleriet begynte å dra, men eller var folk standhaftige og satt til gudstjenesten var til endes. Da kom det et vindkast som skal ha gitt fra seg “en tordenlignende rullen”. Folk inne i kirken så med egne øyne at kirken begynte å bli skeiv. Tårnet var plassert i senter av kirken og man fryktet det skulle rase ned på folk. Alle fikk det travelt med å komme seg ut. Utenfra så man godt at kirken var blitt skeiv, men siden vinden fortsatte tok et vindkast senere på kvelden fra andre retningen og rettet den opp igjen. Kirken hadde nok likevel fått dødsstøtet. Natt til Lørdag 21 februar 1885 ble den revet over ende av gusten fra fonna. Tårnet lå på tvers av kirkegårdsmuren og ut i veien.

Litjdaling

Den mest langvarige vinden er imidlertid Litjdalingen. Denne vinden driver mot landet på østsida av fjorden og er altså såpass karakteristisk at den er beskrevet i minst to eldre kilder. Den eldste av disse er av Gerhard Schønning i 1778.

“Østen for Øxendalen ligger en mindre Dalstrekning, kaldet Trædalen, en meget trang Dal, som skiær sig ned i Landet mot SV. Naar Veiret bliver klart, blæser vinden, som man kalder Trælen, strax ud af denne Dal, og af Trædalsfiorden der uden for; Og eftersom næsten alle Vinde, formedelst en del Tværdale, støder dit hen, og trenge ud igjenem denne trange Dal, som er trangest mod Aabningen, saa foraarsage derved ofte en forferdelig Blæst og Storm fra denne Dal og de farligste Kastvinde”

Også Glükstad skriver om denne vinden. Han har vel opplevd den personlig på turer til Ålvundeid eller Øksendalen.

“En næsten ligesaa sterk, men mer jævn vind er “Trælen” eller Lilledalsvinden, der med med saadan kraft strømmer ud fra den trange og med høie, bratte Fjelde omsluttede Lilledal, at Bølgetoppene paa Fjorden drives mange Alen i høiden og staar som Vandsøiler. Det er da ikke godt å ferdes paa Sjøen, og ofte er det baade sommer og vinter umuligt at legge Baad paa Vand”.