Da jeg vokste opp på Hopen på 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet var vårt nærmiljø ganske geografisk begrenset. Det strekte seg fra Hauabakkain i sør til Samvirkelaget og posten ved kirka i nord.
Kom vi så langt sørover som til Skjøtøybrua, var vi ifølge min mor langt utafor lovlig område, selv om det bare var to-trehundre meter hjemmefra.
Men etter hvert som vi vaks til, ble nye trakter tatt i bruk, og i fjørå mellom Hopalandet og Skjøtøya var det spennende å lete etter krabbe og småfisk. På Skjøtøybrua kunne vi ligge på magen å fiske krabbe som vi puttet i ei bøtte vi hadde med oss, eller slenge ut snøret etter kumort. Skulle vi sør i Strauman, kunne vi ro under Skjøtøybrua hvis det ikke var for stor fjørå.
I min barndom var brua lite brukt. Judith og Dagfrid Skjøtø var de siste som bodde på Skjøtøya. Men hver sommer da jeg var lita var de på ferie på Hopen, og da kom de to, ofte sammen med Søster Marta, gående forbi hos oss. De stoppet opp for en liten prat med mamma, og fortsatte så turen, som gikk over Skjøtøybrua, og videre over hele øya og til nordenden, der huset ligger.
På Skjøtøya har det bodd folk siden midten av 1800-tallet. Før brua vart bygd, måtte folk i båt for å komme inn på Hopen. Her hadde distriktslegen ei stund kontor, og postkontoret på Hopen lå på Skjøtøya fra 1883 til 1929. Den første poståpneren het Søren Knudsen Sjøtø.
I Smøla Bygdebok bind 10 er det et bilde av Skjøtøya på side 278. Her ser vi et stort våningshus, fjøs og tre naust.
Brua er lagt opp med stein på hver ende. To store stokker er lagt over sundet med treplank på tvers. Antagelig ble dette gjort på attenhundretallet. På slutten av 1950-tallet ble brua forbedret med sementstøp og brokar på hver ende. Dette skjedde samtidig som bussgarasjen på Hopen ble bygd. Nils Wullum kjørte sementen på traktoren sin.
Men robåten var nok flittig i bruk likevel, for turen fra huset på nordenden og til brua på sørenden er ganske lang.
I dag ligger Skjøtøya som en fredelig plett på Hopen, kun befolket av noen av sauene mine som hver vår blir skysset over brua for å holde kulturlandskapet, som en gang ble skapt av de som bodde der, ved like.
Skrevet av Elisabeth Sørlie