17. mai ute på ei lita øy

Det var om å gjøre å synge! - av full hals. Alle måtte synge skulle det monne, og rope Hurra! Det lille toget gikk trøstig i vei hver eneste 17. mai i min oppvekst, uansett vær. Barna først, de voksne etter.

Det lille toget går der fortsatt hver eneste 17. mai - i et øysammfunn med færre innbyggere enn da jeg var barn. Om borgertoget fortsatt stopper og synger ved hus der det bor eldre mennesker slik det gjorde før - det vet jeg ikke. Kanskje feires dagen på en litt annen måte nå enn det jeg husker fra min barndom, men jeg tror mye fortsatt er som før. Og det betyr at de aller fleste som er oppegående på øya må bidra skal det bli noen feiring; bidra med sang, delta på aktivitetene eller på dugnaden.

Jeg har mange minner fra barndommens 17. maifeiringer, som jeg nå ser på som litt eksotisk - vant som jeg har blitt til hovedstadens nasjonalfeiring. Mine barn har aldri opplevd annen nasjonaldagsfeiring enn barnetoget oppover Karl Johan mot slottet. Derfor vil jeg fortelle litt om hvordan jeg opplevde det å feire 17. mai på ei lita øy på Helgelandskysten, med rundt 150 innbyggere.

En ting er sikkert; etter julaften og bursdagen, var 17. mai den gjeveste dagen i året! Jeg fikk nesten ikke sove kvelden før, i spent forventning og med nystrøket pentøy klart til neste morgen. Jeg gledet meg enormt til 17. mai hvert år. Stoltheten og gleden over denne dagen var på ingen måte mindre enn de opplever, de som marsjerer oppover mot Kongens slott på 17. mai.

Bli med på 17. maifeiring på Bolga i Nordland for noen tiår siden.