Fortiden innhenter min farfar - under okkupasjonen

Ut på sommeren i 1940 stiftet vi første bekjentskap med de tyske okkupantene. Det var en solrik og varm sommerdag, og vi satt hele storfamilien og tjenestefolk ved middagsbordet og spiste middag. Plutselig kommer en stor militærbil med en rekke offiserer opp på gårdsplassen. At det var offiserer, så vi på uniformene og ikke minst på luene. De gikk ned av den store bilen og rett bort til fjøset og opp på låvebrua som ført inn til låven over den del av bygningen der dyrene hadde sitt tilhold. De gestikulerte og pratet mye.

Det ble stille rundt middagsbordet. Plutselig baner det på døra til storkjøkkenet der vi satt, og en tysk offiser kommer inn. Bestemor påstod at bestefar, som ikke var en mann som var skvetten av seg, ble temmelig blek. Offiseren hilste høflig, og henvendte seg spesielt til bestefar som han kalte den "bøse" dvs. sinte, gamle mann.

Dette hadde sin bakgrunn i at under krigshandlingene var det tyske fanger som lå i høyet på låven hos oss. De hadde norske voktere, for franskmennene som også hadde en stor styrke på Laberg, ville bare gjøre kort prosess - drepe dem. Tausa, hushjelpa vår, ho Emma, som for øvrig gjorde den fantastiske innsatsen at hun ble igjen og tok seg av husdyra både på vår gård og på nabogården da alle evakuerte, syntes synd på de tyske fangene. Ung var hun også, 19 år. Hun stekte vafler til dem i blant, og det ble hun høflig takket for.

Under et besøk på gården under krigshandlingene, fra det stedet vi var evakuert til, forlangte bestefar å gå inn på låven for å se om det var tilstrekkelig med høy til å fore dyrene med til våren kom, eller man måtte slakte noen av dem. Han hadde nettopp fått slaktet en okse, med god hjelp av norske soldater, så det var ferskt, fint oksekjøtt i rikelige mengder. Han hadde en liten stokk, nærmest en spaserstokk i handa, for han haltet p.g.a. et stift hofteledd. Vakta spurte hva han skulle med den. Bestefar svarte at det kunne være morsomt å pirke litt i disse fordømte tyskerne.

Han hadde slett ikke tenkt å slå med stokken, fortalte han seinere. Han gikk jo alltid med stokk. Den var nærmest en del av ham. Men han fikk ikke ta med seg stokken inn på låven, så han måtte hinke seg inn uten stokk. Men da han stod overfor de tyskerne som lå der i høyet lot han dem forstå hva han mente om dem. Det forstod de nok, selv om de ikke forstod nord-norsk dialekt med sine spesielle kraft-uttrykk. Han hyttet med neven til den ene av tyskerne som hadde briller, og kalte ham "din forbannede brilleslange".

Det var denne offiseren som nå var kommet inn på kjøkkenet etter å ha vist sine offiserskolleger hvor han hadde oppholdt seg som fange. I grunnen ikke noe rart i at bestefar var litt blek.

Den samme offiseren påtraff vi flere ganger seinere. Han var ingeniør og hadde ansvaret for anlegg av leirer i et stort område i nordre Nordland og Sør-Troms, og bygging av brakker der som oppholdssteder for tyske soldater under okkupasjonen. Så vidt jeg husker het han Lexe, og han snakket etter hvert godt norsk. Han opptrådte for øvrig både høflig og korrekt. Sannsynligvis ble han etter angrepet på Sovjet, sammen med mange tusen andre sendt til østfronten oppe i nord. Vi hørte aldri noe fra ham seinere. Kanskje fant han sin grav ved Litzafronten.