Husokkupasjon av tyskerne - Laberg i Gratangen kommune

Forholdet til okkupantene forandret seg imidlertid på en måte man ikke hadde tenkt seg. Etter hvert som det ble flere av dem og ikke plass nok i de barakkeleirene som var bygd, rekvirerte de rom i husene i bygda - der det var plass - og det var det flere steder. Hjemme hos oss rekvirerte de en av stuene. Vi hadde to stuer. De rekvirerte også et ganske stor loftsrom. Der bodde 6 soldater. Det skiftet med personell. I en periode bodde det eldre menn på loftsrommet. De tilhørte Organization Todt - en organisasjon av eldre som ikke var delaktig i aktiv krigføring, men som drev med bygningsarbeider og anleggsarbeider av forskjellig slag. Det var ofte spesialarbeidere som kunne sine ting. Organisasjonen var oppkalt etter grunnleggeren Todt. De var både høflige og vennlige og forstyrret på ingen måte oss andre i huset. Det var også ordinære soldater som bodde på loftsrommet, og disse skiftet. De ble nok sendt til fronten som erstatningsmannskaper etter hvert som man hadde tap.

I stuen nede bodde det alltid offiserer eller underoffiserer. Tre personer, men oftest fire. en av den gruppe på tre, satte alltid høyt volum på radioen når det var nyheter fra London. Alle radioene hos nordmenn var beslaglagt av myndighetene. Det var åpenbart at han ville vi skulle bli riktig informert. Dette var i de seinere år av krigen. Han visste at det vi fikk av nyheter var sensurert og gav et forvrengt bilde av virkeligheten. Tysk propaganda rådde grunnen, genialt  utviklet av Hitlers propandaminister dr. Goebbels. Etter krigen fikk vi kort fra en av dem, Adolf Ditmann. Han hadde reddet livet fra fronttjenesten i nord og bodde nå i Øst-Tyskland: Det ble ikke opprettholdt noen videre forbindelse med ham. Fra høsten 44 til våren 45 bodde de 4 offiserer i stua. De hadde spesiell oppgaver i sambands-tjenesten og hadde en kraftig kortbølgesender med en svær antenne på taket av huset vårt. Jeg fikk vite at de hadde forbindelse md Rovaniemi og Berlin. All forbindelsen gikk med morsetegn, og de var i tillegg kodet. Ved sending og mottak fikk selv ikke vi barn være inne i stua. Ingen voksne i vår familie var inne i dette rommet så lenge tyskerne bodde der.

Jeg ble ganske godt kjent med disse tyskerne, og husker navnene deres godt. Det var Kurt Babinsky fra Sudetenland (nå Tsjekkia), Heinz Schmittgen fra Neuvied (Ruhrområdet), Franz Jethan, bakmann fra Wien og store Franz Hlawatschek, også fra Wien. De hadde en opp-passer, tjeners som het Alfred Moser. Han var helt ung, bare 18 år. Jeg snakket etter hvert ganske godt tysk, og man påstod en oberøsterikisk dialekt.

På studiereiser til Joguslavia, Sveits, Tyskland og Østerike har jeg truffet alle disse unntatt Kurt Babinsky. Ingen av dem visste hva som hendte med ham. Sudettyskere var jo ikke akkurat velsett i Tsjekoslovakia etter krigen. Franz Hlawaschek møtte meg på Wien West Jernbarnestasjon, og sa at han grep seg i å se etter en gutt på 14 år. Jeg kjente ham igjen straks. Vi kjørte til hans hjem i Erlaerstrasse. Han hadde et stort gartneri. Produserte mat like etter krigen. Men nå bare i blomster. Han leide en egen guide for meg, og vi tilbrakte to dager i Wien, med besøk i både Stephansdomen, Karlskirche, Kaputinerkrypeten hvor keiserfamilien er begravet, Schønbrunn Slott, Hofburg og mye mer. Jeg fikk et utrolig innblikk i både historie, arkitektur og kunst av denne mannen, Anton Bichler, som var kunstsmed og hadde ansvaret for restaurering av flere av de berømte bygningene som var blitt skadet under krigen.

De fikk også tilkalt Franz Jethan, bankmannen som var utrolig dyktig med maskinskrivning. Under okkupasjonen på Laberg, skrev han bl.a. brev og forskjellige skriv på norsk, med lynets hastighet, uten å kunne et ord av språket. Jeg hilste naturigvis på ham, og til slutt kom Heinz Schmittgen fra Neuvied, slik at alle møttes hos Alfred Moser som nå ikke var opp-passer, men borgemester - ordfører - i Almtal nær Linz. Ved utreise ble jeg fulgt av alle til grensen mot Tyskland. Det "tilsa protokollen" sa Alfred Moser. Tre av døtrene til Alfred Moser har besøkt Nord-Norge etter krigen - også sammen med ektefelle og barn. Et fiendeforhold er brakt til en slutt, kan man si.

Vi hadde svært mye felles kulturbakgrunn med tyskerne. Nasjonalromantiske strømninger var ikke helt forlatt verken hos dem eller hos oss. Men teknisk sett var de atskillig lengre kommet, og bykulturen slik den ytret seg hos dem var nok temmelig forskjellig fra var bygdekultur. Men grunnlaget for holdninger var likevel temmelig likt, ikke minst med bakgrunn i religion, musikk, diktning og filosofi.