Allerede i 1833 ble det oppført et vakthus i Baneheia, men det ble kun stående til 1843 da det ble solgt og senere flyttet. I 1884 ble bygget en ny vakt- og utkikkspost i Baneheia. Den var ment å være et brannforebyggende tiltak. Kvadraturen hadde blitt rammet av to bybranner (i 1859 og 1880) siden den forrige vaktposten ble borte for over 40 år siden. Brannvakta skulle være med på å hindre at noe lignende skjedde igjen.
Varsling om brann
Brannvakta ble etablert på en topp der det var fritt utsyn over hele byen og havna. Der satt brannmennene med kikkert og skuet utover byen. Ved brann om dagen ble det heist rødt flagg. Om natta ble ei rød nødlykt tent og heist opp i flaggstanga. På brannposten var det også to danske bronsekanoner som ble avfyrt når borgerbrannkorpset skulle møte. I dag står det ene av kanonene utenfor brannstasjonen på Nedre Lund.
Hagestell på si´
På brannposten ble det oppført et vakthus der det var direkte telefonlinje til brannstasjonen. Bygningen hadde tre rom og vinduer mot sør, vest og øst. Selve vaktrommet var 4x4 meter stort. Midt på gulvet sto det en stor ovn som skulle varme opp både vaktrom og soverom. Rundt vakthuset var det et høyt gjerde. Hver av de tre brannvaktene hadde en liten hageflekk der de blant annet dyrket rips, blomkarse og gresskar.
Vakthuset på Drageknatten var et landemerke for kristiansanderne; den var en del av Baneheias silhuett. En av byens store sønner, Jens Bjørneboe, ble så inspirert at han malte et bilde som han kalte ”Brannposten” i 1946. Bjørneboe ble imidlertid mer berømt for sine litterære verk enn sine malerier.
Nedleggelse
Til tross for døgnbemannende vaktposten i Baneheia brøt det ut en svært ødeleggende bybrann i 1892. Omtrent en tredel av byen brant ned, og førte til at brannvakta ble forsterket. Helt fram til 9. april 1940 var vaktposten i bruk. Da overtok tyskerne og brukte den som vaktpost under hele krigen.
Etter krigen overtok brannvesenet igjen vaktbygningen, men brannsjef Haslerud ønsket å avvikle hele vaktposten i Baneheia. ”Etter de erfaringer vi har fra de senere år, anser vi det imidlertid å være helt hensiktsløst å holde utkikksvakt (…) Førstehånds brannmelding kommer som regel gjennom telefon og branntelegraf og bare rent untagelsesvis fra utkiksposten”, skriver han i et brev til rådmannen i juni 1945. Videre ber han om tillatelse til å ”nedlegge brannposten”. I løpet av 1946 ble vakthuset revet og brannposten i Baneheia var dermed historie.