16) Luggeføre - Kjøttsuppe på kalde dager

Kjøttsuppe er en av disse rettene som jeg husker fra min barndom som det tok lang tid å lage. Det var pappa som var kjøttsuppekokeren i familien. Først skulle kjøttet koke. Det tok i hvert fall lang tid. Det stod og putret og kokte på bakerste plate på ovnen veldig lenge. Smått var pappa og gløttet på grytelokket, og han skummet av blod og annet som fløt opp med en skje eller en sassbon. Jeg kan huske at om jeg kikket ned i kjøttgryta så det ikke særlig appetittlig ut - brune kjøttbiter som kokte og en hinne av blanke fettperler. Kjøttet kokte med krydder; pepper og salt - og en smak til som pappa aldri røpet. Når så kjøttet var nesten kokt, tok han til med å rense og kutte poteter, kålrabi, gulrøtter, løk og en snei med sellerirot. Alt ble skåret i sirlige firkanter. Kjøttet ble skåret i terninger og kokevannet silt ytterligen for rusk og rask.

Så hadde han kjøttet tilbake i gryta og tilsatte alt det andre. Det fikk trekke sakte på plata og en himmelsk duft spredte seg i huset. Det luktet brennvarmt og herlig. Nå så suppa delikat ut; en fargeglad blanding. Grønnsakene skulle bare trekke til de var så vidt møre, ikke kokes i stykker. Det poengterte han alltid, pappa. Og pappa, han smått smakte, smattet og kjente etter. Dæsjet i litt salt eller pepper - helt til han var fornøyd. Når jeg spurte hva den hemmelige ingrediensen var, pleide han å glise og si at det var noen nesedråper, for man ble alltid lekk i nesen av å stå bøyd over suppegryten! Og så lo han så høyt at jeg skjønte at han bare tullet.

Da var det bare å dekke bordet, få flatbrødpakken på bordet og benke seg til. Å, så godt som den gloheite kjøttsuppa varmet på kalde dager! Det var som selve ryggmargen tinte seg opp noen ekstra grader når jeg langet i meg generøse porsjoner av herligheten. Kjøttsuppedagene var det lov å slurpe ved bordet; Gode lyder av varm mat og mange rundt bordet, jo det var hyggelige måltider. Kanskje, men bare kanskje, vanket det til og med noe til dessert.

Pappa pleide å si mye rart, han. Et av ordtakene kom etter at han var stappmett på kjøttsuppe; Da pleide han alltid si: –Den som ikke arbeider seg svett, han ét seg svett! Så takket han for maten, og gikk rett opp på loftet for å ta en durabelig middagshvil.

Resten av kjøttsuppa varte til både en og to dager til. Han pleide forresten si at den var best på andre oppvarmingen! Og om en får tre middager ut av å bruke litt ekstra tid på søndag, så er det kanskje et godt poeng for det travle mennesket i dag? De andre to dagene er det svært så lettvint middagsstell. En gryte kjøttsuppe rekker til mange; Kanskje det er en ide til et samlingspunkt i adventstiden?


Luggeføre – en samling adventsfortellinger av Beate Heide

Share to