20) Luggeføre - Hjem til jul

I denne fargekappen funklet det myriader av stjerner. De blinket og funklet som om det hadde vært noen der oppe og pusset dem nettopp for at hun skulle ha noe vakkert å se på. Hun trakk pusten dypt. Det knirket av frost under skoene. Nesehårene klistret seg sammen av ren fryd. Det var vinter og vakkert.

Kalenderen viste dagen før julaften. En blek måneskalk kom til syne i sørøst. Han lå nærmest på rygg og smilte søvnig mot henne. Han lignet på en illustrasjon fra den første leseboka hun hadde. Den som var blå utenpå og hadde tre vakre bokstaver, A, B og C skrevet øverst. Tegningene var fantastiske og hun kunne drømme seg vekk til fjerne steder når hun leste i den. Midt i boka var det bilde av en mamma som hadde barnet på armen. ”Gi meg månen, mor!” het verset. Og hun husket at det så ut akkurat som det bildet hun nå vandret inn i.

Hjem, det er dit ditt hjerte lengter, det. Der hjertet er festet med små, nesten usynlige sting av hendelser og mennesker. Hjem til jul. Hun hadde et hjem. Et sted som hun trivdes og med ting hun likte å omgi seg med. Likevel manglet det vesentligste. Det som fikk hjertet hennes til å roe seg ned til denne malende tilfredsheten. Den tilstanden da hun var hjemme i seg selv, det var den hun lengtet etter.

Hun visste godt hvem som var hennes alter ego, hennes klangbunn. Han var ikke der. Det var det som skapte lengselen i henne. Hun ville ikke bare fysisk hjem til jul. Hun ville hjem i armkroken der hjertet hennes banket med den nøyaktige samme frekvensen som hans. Dit hun kunne sukke dypt, trekke pusten og falle til ro. Da var hun hel og hjemme. Ikke rart hun lengtet. Med mil som skilte dem var denne kvelden lengselens kveld. Ingen gode ønsker ville trylle han til henne. Ikke rart hun sendte gode tanker til den søvnige månen, og ønsket at hånden hans kunne holdt hennes og at de sammen kunne se ut i det vakre.

Drøm og virkelighet. Hun hadde i alle fall sagt at hun ønsket det - være sammen med han denne julenatten. Det gikk ikke. Derfor denne lengselen om å komme hjem til jul. Og i en trygg visshet om at hun hadde en havn selv om den ikke var verken her eller nå.

Det var en deilig tanke. Hun var hjemme når hun var hos han. Den sterke bevisstheten om akkurat det slo nesten pusten ut av henne. Det var kaldt. Månen blunket og stjernene funklet. På tide å snu og gå hjem til sin lune bolig der julen hadde tatt plass. Det var i grunnen ikke så farlig å lengte når hun visste hva hun lengtet til.

Hjem til jul. Hjem til armkroken hans og lukten av han i nesen!


Luggeføre – en samling adventsfortellinger av Beate Heide

Share to