• (Copyright)
  • (Copyright)
  • (Copyright)
  • (Copyright)
  • (Copyright)
  • Photo: Kjell Brevik
    (Copyright)

Blant båter, kvaler og elger på Evenhus

Den observante journalisten
En maidag i 1918 tusler journalist Johan Vinge omkring ved bergutspringene på Evenhus. På ei hellende, eksponert bergflate, blir han med ett var noen furer som slett ikke kan ha oppstått naturlig. Etter noen øyeblikks fundering står det klart for Vinge at det er en helleristning han ser på, - nærmere bestemt bildet av et hjortedyr banket inn i berget! 

Konservator og bestyrer Theodor Petersen ved Oldsaksamlingen i Trondheim ble underrettet og tok snart turen over fjorden for å undersøke. Petersen kunne med det samme bekrefte at det virkelig dreide seg om forhistoriske ristninger; tre hele elgfigurer, - hvorav to er utstyrt med gevir, - samt hodet av et hjortedyr og den ene halvparten av en rektangulært formet båtfigur som var «kappet» tvers av. Årsaken til dette skulle være at deler av berget hadde blitt sprengt vekk forut for Vinges oppdagelse. 

Bergkunst på knausen
Like etter at elgfigurene ble påvist, gjorde student O. Brostrøm det neste funnet på lokaliteten. Noen få meter øst for det omtalte feltet, på andre siden av det som kan betegnes som en liten slette eller fet, fant han mange nye figurer på en bergflate som er vendt mot Vinges felt. Også disse ristningene ble undersøkt av Th. Petersen og viste seg å omfatte 54 enkeltfigurer. Dette er både det største og mest figurrike feltet, - det blir derfor ofte kalt «hovedfeltet». Det flere meter lange feltet er fylt med naturalistiske ristninger av kvaler og en naturtro elg. Å drive artsbestemmelse på grunnlag av helleristninger av kvaler kan by på utfordringer, men på Evenhus virker det som om nisene har vært den viktigste kilden til inspirasjon, med unntak av én mulig staurkval/spekkhogger. På flere av nisene er det i tillegg til konturlinjene lagt til linjer som markerer dyrets munn, kanskje øyet og i ett tilfelle skjelettet. Det finnes òg flere hjortedyrfremstillinger som etter alt å dømme skal gjengi elger, men disse er mye mer «skjematiske» enn den største elgfiguren og dermed vanskeligere å identifisere. Kanskje har den store forskjellen i stil noe med tidsaspektet å gjøre? Det er vanlig å regne de mest naturalistiske dyrefigurene i bergkunsten som de eldste. 

Et vesentlig bidrag til båtens saga
Som nevnt innledningsvis er lokaliteten Evenhus av stor betydning for vår forståelse av båtteknologien i de eldste tider. Sammen med de beskrevne dyrefigurene på hovedfeltet opptrer nemlig hele 28 mer eller mindre fullstendige båtfigurer. Funn av båter og båtrester fra steinalder og bronsealder er en sjeldenhet Nord-Europa. År om annet avdekkes såkalte stokkebåter og disse har vist seg å være vanlige farkoster i store deler av vår verdensdel fra eldre steinalder og nesten frem til i dag. Etter at oppdagelsen av bergkunsten på Evenhus ble kjent ble det da også av noen hevdet av båtene som der var avbildet måtte være nettopp slike uthulte eike- eller furustammer. Denne teorien måtte etter hvert gå tapt. Flere detaljer som er fremhevet på noen av båtfigurene på Evenhus gir oss fornemmelsen av det er tale om skinnbåter der behandlet dyreskinn er trukket over et skjelett av tre. Dette bringer oss til én av lokalitetens mange særegenheter: Fra bronsealderens helleristningsfelter tilhørende den sørskandinaviske tradisjonen (f.eks. Leirfall i Hegra), kjenner vi hele flåter av praktfulle båter. Antallet ristninger av båter fra periodene forut for bronsealderen her i nord er forstemmende få. Slik sett er Evenhus et unntak det er verdt å merke seg. Konsentrasjonen av båtfigurer er ikke bare uvanlig, - også gruppene av kvaler er et element vi ikke har for vane å se. Men på berga på Evenhus finner vi begge motivkretsene i skjønn forening. Skroget på Evenhus-typen er rektangulært med korte stavner som bare så vidt løfter seg over skroget med to parallelle linjer. Inne i selve skroget kan det noen ganger være et par loddrette linjer og sjeldnere noen vassrette. Dette kan være tekniske detaljer ved båttypen, f.eks. skott. Et annet karakteristisk trekk er at skroget ofte er litt lavere i akterenden. Jaktscener er det langt imellom i den midtnorske bergkunsten, men på hovedfeltet på Evenhus, kan vi beskue en menneskefigur om bord i en båt sammen med et byttedyr som godt kan være ei nise. Dette sjøpattedyret er fortsatt et trivelig syn i fjorden utenfor. 

Landskap og datering 
Tidfesting eller datering av helleristninger har lenge vært en krevende øvelse innenfor arkeologien. I enkelte tilfeller kan det være aktuelt å sette bergkunsten i forbindelse med kjente boplasser i nærheten som lar seg datere. Andre ganger er det nærliggende å sammenligne avbildet utstyr med gjenstandsfunn som kan knyttes til en viss periode. For Evenhus' vedkommende kan ingen av disse metodene anvendes, men her kommer geologien og naturhistorien til unnsetning. Th. Petersen fikk i 1930-årene god hjelp av arkeologen Guttorm Gjessing i arbeidet med å dokumentere ristningene på stedet, men Gjessing gjorde òg et forsøk på å datere bergbildene på basis av stil. Han konkluderte med at Evenhus-feltene ble kledd med figurer så sent som i hellekistetid eller perioden som i dag benevnes sen-neolitikum eller sen yngre steinalder (2400-1800 f.Kr.). Gjessings antakelser støttes i dag av en strandlinjekurve som indikerer at berga på Evenhus p.g.a. fenomen som landheving steg opp av fjorden i perioden 1600-1700 f.Kr., altså rundt overgangen til eldre bronsealder i Norge. Stedet utgjorde den gang østspissen på ei øy. Et sund skilte den gang det som i dag kalles Frosta- eller Hynneset fra fastlandet. Denne øya var, - som Tautra i dag, - synlig fra begge sider av Trondheimsfjorden og trolig et velegnet samlingssted for folk som levde ved og av fjorden. Dagens bergkunstforskere finner det derfor rimelig å anta at Evenhus kan ha vært et slags «steinalderens tingsted».

Øvrige spor etter steinaldermenneskets tilhold på Neset er svært få, men så har det heller ikke blitt søkt systematisk etter boplasser der. Det eneste dokumenterte funnet som foreligger er en hel spydspiss av mørk skifer (T 955) som tidlig i forrige århundre ble gitt Oldsaksamlingen i gave av Jens Valberg på garden ved samme navn som ligger like vest for Evenhus. Dette vakre redskapet kan stamme fra en boplass eller kanskje ei grav fra århundrene før helleristernes aktivitet lenger øst på øya. Spydet med sine mothaker må ha egnet seg til f.eks. nisejakt og var hjemmehørende i en velutviklet veidekultur som bredte seg over hele Fennoskandia. 

Så sent som høsten 2013 fikk ansatte ved NTNU Vitenskapsmuseet overrakt en hel og vakker, rød skiferspydspiss som ble funnet i fjæresteinene på Tautra! Redskapet ligner det som ble funnet på Neset og ble påtruffet i en spennende situasjon som tilsier jakt på sjøpattedyr den gang Tautra bare var et skjær i sjøen.  

Jeger og bonde – hand i hand?
Kanskje var Evenhus et viktig og hellig sted hvor flere klaner møttes til visse tider på året for felles seremonier og utvekslinger. Det finnes helleristninger på begge sider av knausen og mellom de to feltene som først ble påvist er det godt med plass for en samling. Gjessing mente i sin tid at bergkunsten var ledd i en jaktmagisk kult, mens det i dag er vanlig å tenke seg at de ulike figurgruppene på lokaliteten kan ha representert ulike klaner eller ætter som hadde nisen, elgen eller båten som identitetsmarkør eller totem. En unik menneskefigur med en pil gjennom halsen befinner seg sentralt på hovedfeltet. Kan dette ha vært en slags skytsånd eller en forestilling forbundet med sjamanisme? Det er i hvert fall lett å tenke seg at folket som lagde og samlet seg ved helleristningene på øya først og fremst livnærte seg av fangst og fiske. Da er det fascinerende å vite at det rett over fjorden i sørøst, - på Skatval-halvøya, - ble holdt husdyr, dyrket korn og knakket helleristninger i bergflatene som tilhørte en annen tradisjon i levevis og uttrykksformer. På Rykkja eller Røkke vet vi i dag av 11 bergkunstfelter med jordbruksristninger. De eldste blant disse omfatter bl.a. en båttype som står Evenhus-båtene nær i form og som trolig er mer eller mindre maken. Fremstillingsmåten er derimot litt annerledes, bl.a. er skroget er fylt med loddrette linjer og stavnene markert med bare én linje. 

Bergkunstforskeren Kalle Sognnes har argumentert for at de eldste ristningene på Rykkja/Røkke tilhørte et tidlig jordbrukssamfunn i dette området som fungerte som et brohode for denne nye måten å bruke landskapet og ressursene på, - en ny kultur. På Evenhus er det derimot tegn på en sammensmeltning av jeger- og bondekulturen ved at flere typiske jordbruksristninger opptrer sammen med de øvrige motivene, f.eks. skålgroper (også som et rent skålgropfelt med «tvilling-groper»), ringfigurer og ett tilfelle av en fragmentarisk yngre båttype med doble stavner. Selv om sistnevnte skulle være en senere tilføyelse tyder alt sammenlagt på at berga her var hellige gjennom generasjoner og kanskje på tvers av kulturene. 

Samtids kultur
Det er ikke lett å slå fast hvordan de kulturelle forholdene i Trondheimsfjorden egentlig var i perioden Evenhus-ristningene ble skapt, men bergkunsten gir oss et enestående innblikk i den åndelige kulturen og de materielle tilpasningene til fjordlandskapet. Dette er emner vi alle kan spekulere på ved på egen hånd å oppsøke det spennende kulturminneområdet på Frosta, - kanskje som en utmerket start eller avrunding på den opplevelsesrike turløypa «Frostastien». Helleristningene på Evenhus er lett tilgjengelig fra parkeringsplassen utenfor ungdomshuset. Stedet er for øyeblikket sparsomt skiltet, men Frosta Rotaryklubb og grunneieren steller godt med omgivelsene. Samarbeidsprosjektet for tilrettelegging og skjøtsel av bergkunst i Nord-Trøndelag (NTNU Vitenskapsmuseet, fylkeskommunen og Bergkunstmuseet) sørger for at de uerstattelige kulturlevningene blir anskueliggjort og ivaretatt. Det eneste som kreves av den besøkende er anstendig atferd på lokaliteten.   

2 comments

  • Hey esto es un gran poste. Puedo utilizar una porcin en ella en mi sitio? Por supuesto ligara a su sitio as que la gente podra leer el artculo completo si ella quiso a. Agradece cualquier manera. eedeadbadk

  • But a smiling visitor here to share the love , btw outstanding layout. efkgdggdkd

Share to