18) Luggeføre - Når ordene ikke strekker til

Det er ikke lett å forholde seg til sorg i sin alminnelighet, og sorg etter et dødsfall er særdeles vanskelig. Hva skal man vel si til den sørgende? Ofte er vår egen hjelpeløshet overfor døden en effektiv bremser for at vi sier noe i det hele tatt. Vi unnlater til og med å ta kontakt fordi vi ikke vet hvilke ord vi skal bruke. Ofte er jeg redd for å si ”noe galt”. Som om noen ord kan bli gale etter et tap! Det er smerten og fortvilelsen som skremmer; og min egen hjelpeløshet. Det er lite jeg kan gjøre når døden banker på; Det er ingen makt i verden som kan gjøre det ugjort når døden har vært på besøk. Det er både skremmende og forferdelig på en gang.

Døden er ikke en størrelse vi i den vestlige verden liker å ha nær innpå livet. Vi skyver tanken på døden langt unna i hverdagen. Likevel vet alle at de skal dø en dag. Tapet av den første personen som vårt hjerte er bundet til blir således en brutal påminnelse om at døden er nærværende.

Kanskje trenger ikke den som sørger at du sier noe i det hele tatt? Kanskje trenger de bare at du tør komme. Tør se deres sorg, smerte og fortvilelse. Tør være med dem i sorgen, med både tanker og følelser. At du tør gå på besøk, tør høre de triste historiene om hvordan livet ikke stod til å redde, tør være med i latter over de gode minnene, og i tårene over tapet.

Ingen har noen å miste. Alle vil beholde sine hjertenskjære slik at livet kan fortsette med det kjente. Å miste noen er som å få taket i hodet, eller at en vegg ramler ut. Da trenger de sørgende aller minst at vennene forsvinner og blir borte. Det er da vennskap settes på riktig prøve! Det er da du må vise at du tør å utfordre dine egne demoner ved å enten ringe eller besøke de sørgende. Nå, i den travle adventstiden er det verd å vise litt ekstra oppmerksomhet til de som trenger noe annet enn ord. De som trenger at du er der, for dem. Sorgen har mange ansikter, og vi mennesker takler den veldig forskjellig. Som venn er du behøvd akkurat nå; Du kan være en å prate med, dele med eller representere en skulder å gråte på.

Ordene våre strekker kanskje ikke til, men omsorgen, varmen og empatien gjør det. Det å vite at du har venner, selv om du sørger, er fint, selv om det ikke tar bort den overveldende sorgen. Et tap går aldri over og blir borte. Det blir bare et filter du lærer deg å se verden gjennom.

Luggeføre – en samling adventsfortellinger av Beate Heide

Share to