Begrepet ”reperbane” kommer trolig fra det gamle tyske ordet Reiferbahn, senere Reeperbahn. En reperbane var der det ble laget tau og trosser. Det var i ordets rette forstand en ”bane” hvor en repslager gikk frem og tilbake under tilvirkningen av rep. De vanligste materialene man brukte til fremstilling av tauverk var hamp og sisal. Nå brukes reperbane gjerne om bygning, fabrikk eller anlegg for tilvirkning av rep, tau og trosser.
Tidlig begynnelse
Kristiansands Reperbane ble anlagt på slutten av 1600-tallet. Der det i dag er fotballbane, skateramper og nye moderne leiligheter bestemte man at reperbanen skulle ligge, i området som heter Nybyen. Kristiansanderne brukte gjerne ”repperbanen” i dagligtale og som oftest ser man at det skrives ”reberbane”, ikke reperbane.
Tiden før 1700 vet man lite om, men man vet at Christian Røyem fikk tillatelse til å drive repslageri i byen i 1693. I 1703 fikk Søren Andersen Næskil enerett på å drive repslageri i distriktet.
Utover på 1800-tallet hadde Reperbanen sin storhetstid. Først i århundret var økonomien heller dårlig og i perioder var den nesten ute av drift. Fra 1830 og særlig fra 1850-årene gikk det bedre, men noen gullgruve ble det aldri. Under ledelse av familien Isachsen på 1850-tallet fikk banen sin største utstrekning.
Eiendommen knyttet til Reperbanen har skiftet eiere en rekke ganger. Når og hvem som til ulike tider overtok driften av banen skal vi ikke gå nærmere inn på her, men i 1875 viser et skjøte at ”reberbane og dertil hørende Inventarium” ble kjøpt for 360 spesidaler.
Arbeidet i Setesdalsveien
Reperbanens størrelse og bebyggelse har variert i årenes løp. I 1866 viser en utskrift av en branntakstprotokoll at Reperbanen var ”154 alen lang, 4 alen dyp og 3 ½ alen høy”. For ordens skyld; én alen er 62,75 cm. Reperbanen var altså på dette tidspunket omtrent 96 meter lang.
I banens vestre del var det laget en dør som fungerte som hovedinngang. Ettersom banen ikke var lang nok for å lage de lengste tauverkene måtte man føre tau og trosser ut gjennom døra. Det betød at arbeidet ble foretatt helt ute i Setesdalsveien! Dette medførte en del problemer og i stedet laget man ei åpning i bygningen som vendte ut mot Banehaven. Dermed kunne man arbeide på fortauet og ikke ute i selve veien.
Nedleggelse og gjenfødelse
Da industrialiseringen skjøt fart på slutten av 1800-tallet gjorde mer moderne dampreperbaner sitt inntog. Fra 1890-årene ble det satt i gang en storstilt bygging av nye hus og leiligheter på deler av banens tomt. Dette betydde en foreløpig slutt på Reperbanen. Senere vet vi at den fikk sin gjenfødelse, men når det skjedde vet vi ikke. Dokumenter fra Kristiansands formannskaps arkiv viser imidlertid at det ble produsert tauverk under 1. verdenskrig (1914-1918).
Etter 2. verdenskrig ble det stilt krav om erstatning fra eieren Martin Olsen for de skader tyskerne hadde forårsaket på eiendommen. Han oppgir da til kommunen at han ikke har kunnet drive reperbanen under og i årene før krigen. I årene før krigsutbruddet ble trolig de aller siste rep og trosser produsert fra den gamle ærverdige Reperbanen i Kristiansand.
Kristiansand formannskaps arkiv oppbevares hos IKAVA og er tilgjengelig på vår lesesal.