50 år med gjenoppdagelser
De fem bergkunstfeltene på Leirfall ble påvist i flere etapper fra 1910 og frem til omkring 1960. De første figurene som gav seg til kjenne ligger på de bratte bergflatene rett ved bekkefallet, nærmest dagens parkeringsplass. Ristninger som forestiller fotsåler dominerer dette feltet, men også båt- og menneskefremstillinger er representert. En ettermiddag i 1947 skulle Brynhild Nielsen hente heim kyrne oppi lia. Hun satte seg ned ved bekken og så på en blomst som fløt stille med strømmen. Det var da hun med ett oppdaget at berget hun satt på bar på en hemmelighet. Dermed var det andre feltet på Leirfall påvist. Dette ligger like i bekkekanten og overrisles delvis av vatn. Igjen var fotsålefigurene mest tallrike, men enkelte båter, skålgroper og noe som trolig er en solfigur kunne òg ses. Ti år etter Brynhilds funn ble bergkunstforekomsten på Leirfall gjenstand for økt lokalhistorisk interesse. Dette innebar en aktiv leteinnsats i nærområdet til de allerede kjente ristningene. Dugnaden resulterte i at tre nye felt ble avdekket, - ikke minst et av Skandinavias mest omfangsrike og monumentale helleristningsberg. Figurrepertoaret vokste seg stadig større for hver kvadratmeter med torv og masse som ble fjernet. Båter, skålgroper, en prosesjon av mennesker, hester med og uten ryttere, ormer, mytiske dyr, fotsåler, solhjul og konsentriske sirkler hører til blant de mange motivvarianter som er hogd inn i det store svaberget på Leirfall. Etter å ha ligget under et stedvis halvannen meter tjukt lag med jord og leire i uminnelige tider stod hegrasbyggen ansikt til ansikt med bronsealderens gåtefulle og fascinerende billedverden, innhyllet i mystikk på det nylig eksponerte fjellet.

Arkeologiske undersøkelser
Den lokale iveren ble etterfulgt av faglig entusiasme. Arkeologer fra Oldsaksamlingen i Trondheim hadde siden 20-årene spent fulgt med på funnene som ble gjort på stedet. Og fra 1948 ble arbeidet med bergkunsten i Stjørdalen intensivert ved at den nytilsatte konservator Sverre Marstrander fikk i oppdrag å kartlegge disse unike kulturlevningene. I perioden 1965-67 utførte han undersøkelser på lokaliteten Leirfall og dokumenterte feltene ved å lage såkalte kalkeringer, m.a.o. nøyaktige gjengivelser av figurene på gjennomsiktig folie. Motivrikdommen og de mange enestående bilder og komposisjoner må ha overveldet ham. Marstrander beskrev det han så, men selve tolkningsarbeidet satte først i gang for alvor i 1980-årene da forskeren Kalle Sognnes begynte å fordype seg i bergkunsten på bl.a. Leirfall. I dag vet vi at det finnes om lag 1200 enkeltfigurer fordelt på Leirfall-feltene og at denne lokaliteten føyer seg inn i et tydelig «mønster» med en avstand på 1,5-2 km. mellom hver kjente klynge av helleristninger gjennom dalføret. Dette representerer sannsynligvis bronsealderens jordbruksbosetninger og deres helligdommer.

Et usedvanlig sted med lange tradisjoner
Leirfall er altså kun én lokalitet i en voksende rekke av slike i Stjørdalen og på Skatvalhalvøya. Det er likevel flere trekk ved Leirfall som gjør det til et eksepsjonelt sted: For det første har ikke ristningsmengden sitt sidestykke i dette området, bortsett fra Auran på Skatval med sine 1300 ristninger, hvorav skålgropene utgjør hovedvekten. For det andre er motivrikdommen på Leirfall uvanlig stor med flere unike figurer og komposisjoner. Dessuten betegnes denne lokaliteten ofte som monumental med det iøynefallende berget øverst og bekken som fosser nedetter de glatte, ristningskledde flatene. Utsynet over landskapet omkring er òg godt. Sognnes har bemerket at det forekommer svært alderdommelige figurer på to av feltene, bl.a. det største. Dette er bilder av enkle skinnbåter og geometriske motiver som trolig stammer fra overgangen sen yngre steinalder/eldre bronsealder, d.v.s. 2000-1800 f.Kr. Dette stedet var altså viktig for folket i bygda veldig tidlig. Majoriteten av bergkunsten på Leirfall kan føres tilbake til yngre bronsealder (1000-500 f.Kr.), men et antall bilder antakelig banket inn i eldre jernalder frem til begynnelsen av vår tidsregning. Dette gir oss svimlende 2000 år med helleristningstradisjon på ett og samme sted, hvilket illustrerer denne plassens rolle i forhistorien.

Et samlingspunkt for religionsutøvelse
Til forskjell fra de mange mindre bergkunstlokalitetene bærer Leirfall preg av å ha vært en mer omfattende arena for utøvelse av ristningstradisjonen og de komplekse ritualene vi må anta var en avgjørende del av denne praksisen. Det har vært foreslått at Leirfall fungerte som et samlingssted for dalen og tilliggende bygder, men dette forblir en tolkning. Menneskene som utførte ristningshandverket, - kanskje datidens religiøse ledere, - har vært bevisste på stedets og bergets spesielle karakter: På hovedfeltet ser vi mange eksempler på at særlig kvartsårer og sprekker som forekommer naturlig i skiferberget bakes inn i billedscenene. En bronsealderbåt segler på en kvartsåre og et egenartet geometrisk symbol «henger» fra en tilsvarende. Også bekken med rennende vatn som tidvis vasker over fotsåler og båter har nok vært betydningsfull. Alt i alt er det nærliggende å tolke Leirfall som en helligdom som gav liv til mytiske forestillinger og symboler forbundet med grøderikdom, overgangsritualer og anekult i tallrike generasjoner. Selv i dag kan denne «stedsånden» oppleves av den besøkende.

En tilgjengelig kulturskatt
Med over 300 kjente bergkunstlokaliteter i Midt-Norge (herunder både ristninger og malerier) lar det seg naturligvis gjøre å legge til rette for besøk på bare et lite utvalg av disse. Leirfallristningene har siden 50-årene innehatt en spesiell status både lokalt og nasjonalt, noe som har ført til at stedet lenge har ligget åpent for interesserte fra inn- og utland. Dette videreføres i vår tid med Bergkunstmuseet – Det magiske berget som samarbeider med NTNU Vitenskapsmuseet og Nord-Trøndelag fylkeskommune for å ta best mulig vare på helleristningene og tilbyr omvisninger ved dette enestående kulturminnet gjennom hele sommerhalvåret.