I ei bok jeg har om gamle kobbersaker, fant jeg dette bildet av kobberkjelen fra Smøla.
Kjelen er datert 1723,og den har følgende innskrift:
Ieg du af Smølens Malm i Tyrhou er uddreven
Med puure SteenKulls Ild til Avindsyges Harm
Som gierne wilde seet,
At ieg Graasteen var Bleven
Skam Dem eenhver for sig,
I Deres Bryst og Barm
Ieg nu til ære staar for Dem som mig velynder
Og ofte onsehed har ieg for var kommen frem
Gud glæde alle dem som troligen tilskynder
Niels Iosten at Hand fleer fra Smølen fører Hiem
Jeg fikk lyst til å undersøke litt mer om denne kjelen og ved hjelp av Rannei Botten fant vi dette som Ragnar Orten Lie hadde skrevet på Digitalt Fortalt.
Starten på bergverksdriften på Smøla kom under Kristian IV.
I 1647 bad han lensherren i Trondheim om å undersøke et funn som var gjort på Smøla.
I 1715 finner en forekomster av jern, funnet av jernårene avtar fort i berget, men en støtte på koppermalm. Hovedgruva lå på Skjølberg, mens administrasjonsbygget og smeltehytta lå på Tyrhaug på Edøya.
I 1720 ble Niels Josten eier av Smølen kobberverk. Han fikk låne et stort beløp fra en venn av seg som hadde ansvaret for den norske statskassen.
Det engelske markedet var inne i en stor spekulasjonsperiode på denne tiden. Niels Josten fikk tilbud om å selge ¾ av selskapet til engelskmennene. De bød 30 000 £, det tilsvarer 72 millioner kroner etter dagens verdi. En engelskmann ved navn Thomas Cabel ble sendt til Smøla og rapporterte begeistret hjem:
”Den er sannelig den rikeste og største kobberåre i verden…Ja, det er forunderlig at betenke, hvor overflødig rik Smølen var på kobbermalm.Jeg forsikrer på, at 500 mann i 500 år ikke kan grave den ut.”
Denne uttalelsen var sikkert utslagsgivende for at Josten ikke solgte deler av selskapet, noe han kom til å angre på!
Det var ikke enkelt å drive gruvedrift på Smøla. Trevirke var det lite av på Smøla. En trengte ved til bygningsmateriale og til oppvarming av berget. Oppvarminga gjorde at berget sprakk og malmen kunne brytes ut. Ved og kull trengte en også i smelteovnene og i smiene. Derfor begynte Josten med import av steinkull. Dette var ikke vanlig i Norge på denne tida, her var han langt før sin tid.
I 1721 var 47 personer i arbeid i gruvedrifta. Men nå begynte kassabeholdningen å minke og mistanken om at det ikke var så mye malm som tidligere antatt, ble stadig sterkere.
I 1722 ble det oppdaget at Josten hadde lånt penger av statskassen, han ble slått konkurs og det første industrieventyr i Møre og Romsdal var over i 1723. Niels Josten døde i gjeldsfengsel i 1729.
Det var sannsynligvis en bitter og skuffet Niels Josten som fikk laget kobberkjelen i 1723. Det forklarer innskriftskjonen på kjelen.
Skrevet av
Polly Talleraas