Om kjærlighet til et kosedyr – om Sture

Sture het han, den lille kaninen som var det kjæreste lille Marie på to år eide. Kaninen var oppkalt etter Sture som var sivilarbeider i barnehagen da Marie begynte der. Marie likte han veldig godt, så da hun fylte to år og fikk den lille grå kaninen i gave, var det ikke tvil i hennes sjel hva han skulle hete. Jeg syntes Sture var en søt liten fyr og hun var fryktelig sjarmerende, lille Marie på to der hun bar han med seg overalt. Sture var på det tidspunktet en ”fersk” og vakker kanin direkte fra butikken. Han hadde lange vakre ører. De var som skapt til å kose med., og så var han myk og god å holde i, og akkurat passe stor, syntes Marie, som elsket han over alt på jord.

Årene gikk, og jeg verken hørte eller så eller hørte så mye om Sture. Marie ble skolejente og ikke visste jeg at kjærligheten til Sture var like sterk. Ikke visste jeg at han sov med Marie hver eneste natt fremdeles. Ikke visste jeg at han begynte å bære preg av all kjærligheten han fikk.

Nå er Marie blitt 10 år og Sture er henne like kjær. Han har fått mange banesår opp gjennom årene. Nå er han en skygge av seg selv, på tross av at han har fått god behandling og mye reparasjon. I fjor måtte Sture bli hjemme til renovering da Marie dro på vinterferie. Han hadde en uke hos gudmor Rita der han fikk sydd igjen diverse sår. Og han fikk en ny hinne utenpå den værslitte pelsen. Gudmor Rita hadde vært nokså fornøyd med resultatet da hun kjørte Sture hjem etter renoveringen. Men akk, for Marie var Sture slett ikke slik hun ville ha han. Det gikk bare en uke så hadde hun fått han tilbake i god gammel koseform. Slik hun likte han. Nå uten stopping og nesten fri for pels.

Marie sin mamma har foreslått at Sture skal pensjonere seg. Marie ser da på henne med et meget vantro blikk. Pensjonere seg og bare sitte på stas? Hun trenger han hver eneste natt! Og så snakke om å pensjonere seg? Nei, det er Marie ikke med på! Hun trenger sin Sture, og nå har de to vokst seg så tett at de har funnet sin måte å være sammen på. Marie elsker Sture slik som han er, hun. Hun trenger ingen ny og vakker kanin. Foreldre og andre har forært Marie mange kaniner de, i håp om at noen kan finne nåde for Maries øyne. Men det finnes bare en eneste Sture, og det er hennes Sture! Hun elsker han sånn som han er. Gammel og værslitt, furet!

Slik er betingelsesløs kjærlighet. De ytre skavanker betyr ikke noe for den som elsker. Marie er særdeles trofast i sin kjærlighet til Sture. Hun avviser et hvert forsøk fra de som prøver å skille dem. Hun ser verdien i Sture på tross av manglende stopping, lapping og manglede fylde. Det var nok ikke de ytre verdier i utgangspunktet som gjorde at Marie falt så pladask for Sture, og for henne spiller det ikke noen rolle om han er gammel og utslitt. Han er hennes kjærlighet.
Sture og Marie, Marie og Sture. De to hører sammen. Og kanskje, kanskje kommer det en dag da han kan pensjoneres, hvem vet? Det er bare en som kan styre det, og det er Marie selv. Så lenge hun trenger Sture vil han nok være en del av hverdagslivet hennes.

Er det ikke fint med slike langvarige kjærlighetsforhold?