Den første leseboka

Noen bøker setter sterke spor i bevisstheten. Jeg vil gjerne fortelle deg om den boka som har gjort mest inntrykk på meg, av alle bøkene jeg har lest., og det er ikke få - opp gjennom en deilig lesekarriere.

Det er en lesebok for første klasse. Den er skrevet av Hans Bergersen. Boka er himmelblå i bunnfarge. På permen er det tegnet noen barn med skolesekker, og en hund som springer til skolen. Ungene ser glade ut, og hunden har en pinne i munnen.

Jeg stiftet bekjentskap med boka første gang da jeg var 4 år. Da hadde broren min fått en slik vakker lesebok i presang. Mamma leste jevnt og trutt i boka hver eneste kveld, og vi satt i hver vår armkrok, broren min og jeg. Jeg elsket å studere tegningene i boka. De var utrolig inntagende og full av detaljer et vitebegjærlig barn riktig kunne meske seg med.

Etter hvert hadde mamma lest boka så mange ganger at jeg kunne den utenat. Jeg trengte bare å se siden, så visste jeg hele teksten, helt av meg selv. Jeg husket en sommerdag jeg hadde leseboka med meg ut. Jeg foreslo nok selv at jeg skulle lese for de andre ungene. Jeg hadde fått med meg at de merkelige tegnene på trykk symboliserte lyder, og at lydene ble til ord.

Jeg kan huske at jeg satt på trappa til ho Jorunn og at jeg leste fra et vilkårlig sted i boka. Og jeg husker at de andre jentene lyttet. De lyttet med hele seg og med åpen munn. Tenk at jeg kunne lese! Det var jo egentlig bare de som var store som behersket den kunsten, og tenk så kunne jeg også lese. Tilsynelatende, ja, leste jeg som en prest. Helt til Helene, moren til Jorunn kom ut, og så at jeg holdt boken opp ned! Jeg leke-leste, og det med stor iver og innsatsvilje. Jeg visste hva som stod på sidene, og jeg leste med stor innlevelse. Jeg husker enda det deilige befriende i nettopp å kjenne stoffet så godt at jeg visste akkurat hva som stod på alle sidene. Og jeg kunne alle bildene. Vel var jeg tidlig ute med å knekke lesekoden, men ikke så tidlig!

Tiden gikk, og leseboka mi ble, bokstavelig talt, lest i filler. Den oppløste seg i sine enkelte faktorer, eller ark. Og da ble den kastet. Da lillebroren min ble stor nok til å lære å lese, dro jeg til bokhandler Jørgensen og fant Hans Bergersens lesebok blant de tusenvis av spennende bøker som bodde i butikken hans. Den kjøpte jeg til han, uten at den ble fylt av drømmer, slik den hadde vært for meg.

I overmot lånte jeg boka til en amerikaner jeg kjente som ville lære norsk, men med strengt pålegg om at jeg måtte få boka tilbake. I over 20 år var den på gjestebesøk i Iowa. Før jul fikk jeg den tilbake, og det etter utrolig mange purringer. Nå er den her, og jeg kan igjen fryde meg over de vakre tegningene, over Lasse liten som ønsket seg månen, og mannen som ville fra nissen flytte. Det er som en vandring tilbake til da jeg var 4 år. Så mange følelser og så mange minner ligger gjemt i bildene og teksten i boka at det er som en smal port tilbake til barndommen å åpne permene på boka.

Slike bøker er viktig, og de er bærere av minner. Dessverre er den ikke min, så neste skritt er å levere den tilbake til den egentlige eieren. Og det blir ikke lett! Men nå vet jeg hva slags minner som skjuler seg i boka, og om jeg blir desperat nok, får jeg vel kjøpe meg mitt eget eksemplar, til ”blodpris” på et antikvariat. Minner er i sannhet gull verd på mange måter.