framnæs

Framnæs-minner

Framnæs Mekaniske Verksted var en hjørnesteinsbedrift i Sandefjord i mange år. Ansgar Johansen jobbet der i 46 år.

Jeg begynte på Framnæs Mekaniske Verksted (FMV) i Sandefjord i 1929 som 22-åring og arbeidet der i 46 år. Framnæsfløyta var det mange som kunne stille klokka etter. Når den forkynte at det var spisepause og når arbeidsdagen var slutt, kunne den faktisk høres helt til Tjølling, Stokke og Tjøme.
I 1929 var det fortsatt overgangstid mellom treskuter og jernskrog. Jeg begynte i juni som hjelpegutt på kokeriet ”Ole Wegger. Det året kom polarskuta Fram inn til reparasjon. Under arbeidet forsvant en dørstokk og ryktene gikk om at noen hadde tatt den med hjem til å fyre med! Heldigvis ble den funnet i en flishaug og restaureringen av Fram ble fullført av dyktige tømrere.

 

Lønn og streik
Timelønnen var 90 øre da jeg begynte på FMV og denne beholdt vi fram til 1937. Det var store lønnsforskjeller den gang. Bare noen få hadde akkord. I byggeriet var det de som jobbet med spantebøying, skroget og dekket som fikk akkord. Men det ble utvist solidaritet og de som fikk akkord, ga noe av denne til kranmannen, bilkjøreren og brenneren og da gikk arbeidet unna.
De første tre årene jeg jobbet på Framnæs, fikk arbeiderne hvert sitt julehefte, ”Folkets Venn” het det. Funksjonærene kom til mottagelse hos direktøren og fikk gaver. Det var store forskjeller den gangen.
I 1930 hadde vi åtte dagers sommerferie. Vi som var fagorganiserte måtte ta ferie selv om vi hadde gått ledige hele vinteren. FMV startet alltid ferien fra St. Hans for da sparte verkstedet en dag.
I 1931 var det streik og stor-lockout ble satt i verk 8. april og varte til 14. september. Det var en tøff tid da arbeidsgiverne ville sette ned lønna med mellom 15 og 40%. Fagforeningen utbetalte bidrag med 18 kroner i uka, de siste ukene fikk vi bare 12 kroner for da var klubbkassa tom. Vi rodde ut og fisket makrell mange ganger den sommeren. Resultatet av konflikten ble 7% avslag på lønna.

Politisk interesse
I 1933 ble partiet Nasjonal Samling dannet. Jeg var den gang kasserer i AUF. NS-medlemmene ødela ofte møtene til arbeidstakerorganisasjonene. Da gikk vi arbeidere sammen og dannet arbeidervernet. Vi var ca 20 stykker som ble opplært av en utsendt medarbeider fra Oslo, blant annet i jiu jitsu. Vi i AUF var aktive i valgkampene. På ett valgmøte hadde vi selveste Trygve Lie med oss. Han ble valgt inn på Stortinget det året. Einar Gerhardsen talte også her det året. Han skulle overnatte på Atlantic, men fikk ikke komme inn uten slips. Så han ble med oss hjem i stedet og overnattet der. Ikke visste vi at han skulle bli hele Norges landsfader! Jern og metall ved FMV var den største avdelingen i Vestfold.

Christian Radich
I 1937 ble skoleskipet Christian Radich bygget ved FMV. Det var en tremastet fullrigger på 676 brutto tonn med 27 seil ved full seilføring. Skroget er bygd av klinkede plater; derfor er det helt slett. Både far, tre av mine brødre og jeg var med på byggingen. Min yngste bror på 16 år jobbet på modellverkstedet. Han likte å fortelle, ”Jeg var med å bygge Christian Radich,” for han pussa puppene på dama i baugen! Under krigen tok tyskerne denne flotte skuta og brukte den som sandlekter og vertsbåt for ubåtmannskap. Den ble siden truffet av en bombe og sank, men etter krigen kom den tilbake til FMV og ble reparert og opprigget på nytt.

Skadet på jobben
30 november 1942 ble jeg skadet under en eksplosjon på verkstedet. Jeg fikk et lodd med vekt åtte tonn rett mot meg som traff høyre hofte. Jeg ble sendt direkte på sykehuset og var sykepermittert i to og et halvt år. Det var lite sykepenger den gangen. Min kone fikk 1 krone dagen og sønnen vår 50 øre, og husleia var 35 kroner i måneden! Med litt hjelp fra klubbformannen ble beløpet hevet til 24 kroner uka. Solidariteten blant kameratene var stor. De samlet inn 333 kroner, tilsvarende sju ukers lønn og ga meg.
Det hendte nok at ting ble borte fra verftsområdet. Ved en anledning kom en mann ut med et spann maling på sykkelstyret. Uheldigvis veltet han og all malingen rant ut. Ingen sa noe, men de fleste tenkte vel sitt. En annen kar gikk flere kvelder ut og inn av porten med en trillebår fylt med sagmugg. Vaktmannen ble nysgjerrig og spurte hva han skulle med sagmuggen. Svaret var: ”Det er ikke sagmuggen jeg vil ha, det er trillebåra!”

Teksten er hentet fra bind 5 i serien ”Mitt kjære Sandefjord”, Gnistregn og pengeflukt. Serien, som utgis av Norgesforlaget i Porsgrunn, utvides i år med et 8. bind. Ansgar Johansen døde kort tid etter at boken kom ut.

Bildene har vi lånt fra Sandefjordmuseene, nå MUVE.

 

2 comments

  • Meget fornøyelig og interresant historie :-)
  • Fantastisk historie. Lyder som et eventyr!

Share to