Grenseland mellom kirkesogn
Om vi tar et lite blikk bakover i tid - til før Arendal by eksisterte - var det EN grenselinje som eksisterte i vårt landskap. Det var grensen mellom kirkesognene Øyestad og Holt. Helt til kommunesammenslåingen i 1992 var denne grensa eksisterende, i Galtesund mellom Tromøy og Hisøy, lenger inne mellom Arendal og Øyestad, og innerst mellom Øyestad og Austre Moland. Arendal by ble tilfeldigvis etablert i et grenseland mellom to store kirkesogn, men litt inne i det ene.
Byborgerne i det tidligste bysamfunnet i ladestedet Arendal måtte til Holt eller til Tromøy for å få utført kirkelige tjenester. Kjøpstaden fikk etterhvert sin første kirke, ble eget kirkesogn og fikk egen sogneprest. Men folk som bodde i områdene rundt byen måtte stadig til Tromøy eller til Øyestad kirke. At Arendal lå i grenseland mellom store kirkesogn falt på denne måten uheldig ut for folk som bodde rundt byen. Da byen vokste ut over sine grenser på slutten av 1800-tallet rammet dette stadig flere mennesker, og det rammet etterhvert stadig flere ressurssterke mennesker. De fikk alle lang vei til kirkene i menighetene de sognet til.
Folk var avhengige av menigheten der de hørte til i forbindelse med nadverd, dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse.
Problematikken var den samme i Øyestad, der gamle Øyestad kirke lå svært usentralt i forhold til kommunens tettbygde områder ved sjøen og elva og nær byen. Hisøy ble utskilt fra Øyestad, først som eget sogn. På Nedenes fikk de også egen kirke. I Øyestad ble løsningen å bygge ny kirke på Bjorbekk; Øyestad nye kirke ble den kallt.
Tromø sogn tok i 1854 initiativ til en byutvidelse og en utvidelse av byens sognegrense. Det var den lange og farlige kirkeveien for folk i Barbu som var utgangspunktet. Men verken byen Arendal eller landkommunen Østre Moland, som Tromøy sogn var en del av, var fornøydt med forslaget som ble lagt fram.
Noen år seinere fant man en annen løsning på kirkespørsmålet. Barbu kommune og Barbu kirkesogn ble opprettet i 1878, uten at Arendal kommune ble involvert.
Dissentere i Barbu
Kortere kirkevei kunne man også få ved å bli medlem i en dissentermenighet. Mange mennesker i Barbu valgte en slik løsning på sin kirketilhørighet (– og jeg sier ikke at kortere kirkevei var deres viktigste motivasjon). Det var flere dissentere i Barbu enn i andre kommuner i Aust-Agder, om vi holder oss til slutten av 1800-tallet. Folketellingen fra 1891 forteller at det i Barbu kommune bodde dissentere fra mange ulike kirkesamfunn: Lutherske frimenigheter, metodister og baptister. 847 av kommunens innbyggere var dissentere i 1891, mens det bare var 6 i Åmli og 4 i Froland, 1 i Landvig og 2 i Eide. Metodistene sto spesielt sterkt i Barbu og området rundt Arendal. Ingen andre steder i Nedenes var det metodister. Dette kirkesamunnet var kjent for å ha medlemmer fra arbeiderklassen.
Dissentermenighetene bygde egne forsamlingslokaler, og medlemmene kunne tilbyes kirkelige tjenester i sentralt beliggende lokaler. De kirkelige forsamlingslokalene fra denne tiden ligger der stadig, på rad og rekke langs en av veiene mellom Arendal og Barbu. Metodistkirken ble bygd 1868 på hjørnet av Østregate / Hylleveien og lå strategisk sentralt plassert i det som ble Barbu kommune. Frikirken ble bygd i 1879 i Barbuklev, så vidt innenfor Barbu kommune – og dette er bare to av mange eksempler på kirkene i Hylleveien, som lenge fungerte som Barbu kommunes kirkevei.
I kirkelige kretser så man allerede før 1870 alvorlig på utviklingen dissentermenighetene hadde i Arendalsområdet. Konservative kretser fryktet for statskirkens posisjon, og for at dissenterne bidro til en radikalisering av befolkningen. Statskirken og statsmakten var redde for å miste autoritet.
Barbu kirke
Sak nummer en for den nye Barbu kommune var kirkesaken. På det første kommunestyremøtet i 1878 ble saken tatt opp, bokstavelig talt som sak nummer en. I 1879 ble grunnsteinen lagt til den nye Barbu kirke og 17. september 1880 kunne kirken innvies av biskop Jørgen Moe.
Barbu kirke var murt i rød tegl, uten murpuss utenpå. Innvendig fremsto kirkerommet som det vi i dag ville kalle minimalistisk. Likevel ble Barbu kirke de første årene ble sett på som voldsom stor og imponerende. Men den nye Trefoldighetskirken i Arendal sentrum var enda ikke bygd.