• (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)

Kontstrikkete strømper

Tekst: Mette Gårdvik og Ann Kristin Klausen

Teknikken
Den spesielle strikketeknikken kalles kontstrikking, på grunn av likheten med mønsteret på neverkonter og andre korger. Noen steder heter teknikken neverstrikking, neverkont eller neversekkbinding. Mens strømpene går under navn som konthussur, sponsesokk eller rutahosser. Strikketeknikkens likhet med neverkonter er likevel kun overflatisk. For neverkonter lages ved hjelp av fletting. Lange remser av never legges vekselvis over og under hverandre slik at de danner et nettverk, som igjen danner en flate.
Ved kontstrikking strikkes horisontale og vertikale ruter ut fra hverandre til en ”flettet” flate som ikke overlapper. En rute strikkes ferdig, og den neste strikkes ved å plukke opp masker fra sidekanten av den første ruten. Nye ruter bygges på ved å plukke opp nye masker fra en sidekant, og deretter strikke inn maskene fra kanten i en motsvarende lapp. Flaten bygges opp av vekselvis horisontale og vertikale ruter. Flettemønstret understrekes ved at det benyttes to farger. Man strikker alle lappene mot venstre i ei farge, for deretter å bytte farge og strikke alle rutene mot høyre i en annen farge. Teknikken er omfattende og arbeidskrevende, men er ei morsom utfordring når koden er knekket. Kontstrikking gir både solide og elastiske plagg.
Kontstrikking er tradisjonelt mest brukt til strømper men kan brukes til mange andre typer plagg som pulsvarmere, votter, puter, vesker, luer, sjal, skjerf og gensere. Med litt tålmodighet går det også fint å strikke vogntepper eller pledd.

Utbredelse
Teknikken er gammel, med mange varianter, men brukes i liten grad i dag. Den ser ut til å være i lite kjent blant nåtidas strikkere. Innimellom dukker likevel oppskrifter på kontstrikkede plagg dukker opp. Høsten 2005 var det for eksempel oppskrift på et kontstrikket sjal i ”Familien” (Familien nr 1 og 21/2005, avlang sjal og trekantsjal).
Mange steder har den særpregete teknikken vært oppfattet som en lokal tradisjon, men
strikkemetoden har vært velkjent over store deler av landet. I boka ”Strikking i Norge” kan vi lese følgende: ”I Norge har teknikken vært kjent i mange fylker, ofte som en spesialitet hos ekstra flinke strikkersker. Flere steder har man trodd at det var en lokal oppfinnelse. I Hardanger finnes et sagn om at skotter som forliste på kysten brakte med seg denne strikketeknikken. Dette må i så fall ha vært før 1840, da var mønsteret i bruk til brudestrømper. I Finnskog-området i søndre del av Hedmark har kontstrikking blitt satt i forbindelse med den finske innvandringen som også brakte med seg kunsten å flette bjørkenever i smale remser.”

Kontstrikking er ikke noe norsk fenomen. Mønsterteknikken er kjent både i Sverige, Danmark, Finland, Estland og andre nord- og østeuropeiske land. Også moteblader i Tyskland og Frankrike har trykt oppskrifter for kontstrikkede plagg. I Norge har kontstrikking tradisjonelt vært brukt til strikking av strømper. Mens teknikken for eksempel i Estland særlig har vært brukt til votter og vanter. I Norge har det også vanligvis blitt benyttet kun to farger, mens det i Estland har blitt strikket i opptil fem farger.

Strømper
Konstrikking er velegnet til strømpestrikk fordi strømpene blir sittende godt på foten. Anne Johanne Guttormsen skriver i en artikkel trykt i Norsk Husflid nr. 2 1978: ”Dette skråstilte rutemønsteret gir et svært elastisk plagg som slutter seg godt inntil enten man har tykke eller tynne ben. Men en kan med fordel nytte samme teknikk også til andre gjenstander.”
Strømper i kontstrikk ble brukt både av menn og kvinner, ofte i forbindelse med fest og fritid, for eksempel til bryllup og dans. Strømpene kunne være tilbehør til bunaden for menn og brukes som sportsstrømper til nikkers. Kanskje gikk strømpene over til hverdagsbruk når de var slitt.

Fra Grotnes
De kontstrikkete strømpene fra Nord-Rana ble strikket av Sara Grotnes i 1924. Hun var bondekone på gården Grotneset i Langvassgrenda. Utgangspunktet for nettopp disse strømpene var mønsteret på noen eldre strømper, fra 1880. Strømpene er strikket av tynt ullgarn i fargene rødbrunt og blågrått. De er overraskende lange, hele 61 cm fra åpningen øverst til hælen, og 22 cm. fra hæl til tå.
Hver strømpe er lagt opp med 96 masker i rødbrunt garn. Deretter en runde rettstrikk, og 6 cm. vrangbord, to rett og to vrang. Så følger 6 cm rettstrikk i rødbrunt, og 2cm skråstilt stripemønster (tre røde masker/ tre blå masker parallellforskjøvet). Etter stripemønsteret er det litt over en cm. rettstrikk i rødbrunt garn. Kontstrikkingen starter ved at det er strikket inn trekanter i blågrått garn som opplegg. Trekantene er strikket med 8 masker blågrått garn skråstilt over 12 masker rødbrunt garn. De påfølgende rutene er strikket avlange ved at opplegget er på 8 masker, mens lengden er på 17 omganger. Både leggen og foten på strømpene er i kontstrikk, mens hælen opprinnelig har vært rettstrikket i blågrått. Hælene er flere ganger lappet med brun ulltråd og har fortsatt hull. Hælene er strikket frem og tilbake, og sammenstrikket under tilslutt. Kontemønsteret er tilpasset rundt hælene, og strikket rundt foten frem mot tåpartiet som er i rødbrunt garn. Selve tåpartiet er strikket som vanlig v-felling mot to masker i begge sidene frem mot tåspissen. Tåpartiet er også tydelig slitt med huller og mange stoppinger i rødbrunt garn. Strømpene bærer preg av at det er en meget dyktig, og ikke minst tålmodig, strikkerske som har laget dem. Det har krevd mye ”mønster- og konstruksjonsteknisk” kunnskap å forme dem.
Strømpene ble gitt til Rana Museum av Ola Grotnes, sønn av Sara Grotnes, i 1961. Han hadde vært bestyrer ved Rana museum siden 1955. Før det hadde han vært handelsmann, men engasjert innen museumsarbeidet i en årrekke. Grotnes var med på å stifte Nord-Helgeland Museumslag allerede i 1929.

Fra Susendal
Vefsn Museum har et par kontstrikkete strømper som stammer fra Hattfjelldal. De er registrert som lange, neverstrikkete herrestrømper fra Mikkeljord i Susendal. Strømpene er strikket av Anna Guttormsen, Kvalpskarmo i Susendal tidlig på 1900-tallet og ble gitt til museet i 1957.
Materialet er tynt hjemmespunnet ullgarn, i fargene svart og sauegrått med brune nyanser. Strømpens lengde fra kanten oppe til hælen er 46 cm. Foten fra hæl til tå er 28cm.

Oppleggskanten er strikket, og består av 88 masker i grått garn. Deretter 8 cm vrangbord, før selve leggen som er kontstrikket. Vrangborden går rett over i trekantene som er opplegg for kontemønsteret. Trekantene er strikket med fem masker rett over åtte masker vrangbord. Rutemønstret er deretter strikket som fem masker rett over elleve omganger. Rutene er mindre og garnet litt grovere enn i strømpene fra Rana. Mønsteret nedover leggen er justert ved at det plukkes opp færre masker og strikkes færre omganger. Dermed smalner strømpen av inn mot ankelen, og får en form som er anatomisk tilpasset foten på brukeren. I strømpene fra Rana er det lengden på rutene som justerer formen, ved at det strikkes færre omganger ned mot ankelen.
Ved ankelen går Hattfjelldalstrømpen over i en mer tradisjonell utforming uten mønster. Foten er skiftet ut i og med at fargen på garnet endrer seg, og garnet er tykkere enn i leggen. Foten er rettstrikket, og hæl og tå er forsterket og påstrikket flere ganger, delvis med restegran i grått og brunspettet garn. Hælene har en utradisjonell utforming. De er først strikket som selvstendige enheter, i tredobbelt garn (hvitt, sort og grått), for deretter å bli sydd på strømpene i etterkant. Vanligvis klippes den gamle foten av ved ankelen, og det plukkes opp masker som man strikker en nyt hæl og fot ut i fra. Kantene vises tydelig her i og med at maskene ligger åpent der hælen ikke er sydd fast i alle maskene. Garnkvaliteten i foten synes å være av nyere maskinspunnet kvalitet. Tåpartiet har også her form av en tradisjonell v-avslutning med felling inn mot to sidemasker. Strømpeleggene med kontemønsteret er av eldre dato, og har åpenbart vært så spesielt at man har forlenget brukstiden i mange år ved å skifte fotpartiet i flere omganger.

Andre plagg
Rana Museum har også et par kontstrikkete pulsvanter i grått, blått og rødt. Det er usikkert hvor de kommer fra og hvor gamle de er. En forespørsel til de andre musene på Helgeland ga for øvrig negativt resultat. Kontstrikkete plagg ser dermed ut til å være en sjeldenhet i museumssamlingene i regionen. At både Vefsn Museum og Rana Museum er i besittelse av de få kontstrikkete plaggene som finnes kan skyldes den nære beliggenheten til Sverige. Teknikkken kan ha vært mest utbredt i disse grensestrøkene. En annne årsak kan være at både Rana Museum og Vefsn Museum er gamle instistitusjoner i museumssammenheng på Helgeland. Ved begge disse museene finnes omfangsrike tekstilsamlinger med mange godt bevarte skatter samlet inn og tatt vare på for lenge siden.

Litteratur
Guttormsen, Anne Johanne. 1978. Kontstrikking. Norsk husflid 2. s. 912
Kjellberg, A, Gravjord, I, Rosander G.A,. Svendsen A-L. A. 1987. Strikking i Norge. Norsk husflidslag, landbruksforlaget
 

Share to