Et godt sted å vokse opp.
Frogner søndre g.nr.62 br.nr.11 tilhørte Gjerpen presten i 1398, gitt av Rolf, bror av Åste på Mæla for bønnehold. Christopher Hansen Blom var kjøpmann i Skien. Han kjøpte gården i 1824 og var den som fikk anlagt den praktgården vi ser i dag. Den er i italiensk rennessanse-stil og hadde engelsk hage. Gjerpen kommune kjøpte den i 1914 for å opprette småbruks- og husmorskole. Statsminister Gunnar Knudsen fra Borgestad i Gjerpen var en sterk pådriver for å få dette til. Småbruksskolen ble flyttet til Søve i 1965. Vi lekte på skolen som barn.
Frogner Småbruksskule, Frogner pr. Skien hadde alt vi ønsket oss som barn, hemmelige gjømmesteder, eventyr, spenning, natur, dyr, sommerjobb, historie, tradisjon og mye annet. Det var flott å vokse opp på et slikt sted.
Det var skolen og årets rytmer som styrte våre liv. I sommerhalvåret var det alt som vokser på en gård. Kuene var på myra i Gjerpensdalen og ble melka i sommerfjøset. Det årlige Frogner-stevnet var en begivenhet i seg selv med mange besøkende, kjente mennesker som talte, konkurranser og oppvisninger som folkedans og bryting på matte i parken.
Hver høst var det nye elever og nye mennesker å bli kjent med. Noen var mer faste og stelte dyr, planter og trær, andre ble bare et halvår eller et år. Vinterhalvåret var hovedsakelig arbeidshalvår for de nye elevene. Alt ble overvåket av klokka fra 1845 på låvetaket. Ordensmannen dro i tauet og ringte med klokka for å kalle elever og lærere til matsalen.
Juletrefest.
For oss ungene var den årlige juletrefesten det største ved siden av Frognerstevnet. Gullsmed Erling Juul, skolens sanglærer, var en stor gledesspreder og forsanger rundt juletreet. Han var den første som sang: Så går vi rundt om en enebærbusk-busk-busk, i stedet for det korrekte enebærbusk. Vi elsket de juletrefestene, vi sprang med lakksko med lærhæler som sa klikk, klakk mot steinhellene i svalgangen. Så sprang vi fort inn i den gode varme stua igjen som var fint pynta med juletre og glitter. Det beste var når døra til matsalen ble åpnet, og vi kunne se det flotte kakebordet. Vi var ikke bortskjemte på femtitallet. Senere kom julenissen med julegaver til alle. Vi hadde med en ting hver og leverte den til Lovise Westby på kontoret. Det var hennes faste arbeidsplass. Der ble gavene lagt i sekk og levert ut senere på kvelden.
Sekretæren.
Frk. Westby skrev alle vitnemåla til elevene, hun hadde en penere håndskrift enn noen andre jeg kjenner. Hun brukte penn og blekk og trykte mer eller mindre på pennen når hun skrev slik at bokstavene ble laget med tykke og tynne streker. Det er mange eksempler på hennes skjønnskrift i skuffer og skap i Telemark.
Frognermyra.
Om våren hjalp vi til når kuene skulle på sommerbeite på myra. Nedover Glittenbergbakken, forbi Collier og videre helt ned til sommerfjøset som skolen hadde nede i selve Gjerpensdalen. Der var det i alle år gulrøtter, poteter og beite til kuene. Det var aldri noe problem med sommerjobb etter hvert som vi vokste til. Vi starta med jordbærplukking, fortsatte så til myra der tynning av gulrøtter var en stor oppgave. Det skulle være ca. 5 cm mellom hver plante. Rendene var 300 meter lange, og vi fikk 11 kroner pr. rand! Det var med en viss stolthet vi tynnet disse gulrøttene som visstnok var de beste i Norge. De fleste gårdene i Gjerpensdalen hadde gulrøtter da. Nå er det ikke mange igjen. Den gang ble det også dyrket spinat og erter for Heistad fabrikker, men den er også borte.
Blant oss barna var det mest populært å jobbe på myra. Det var så nydelig jord der. Det ble kalt torvjord. En varm og tørr sommer kasta en av elevene en brennende sigarett på bakken. Det brant i flere dager. Jorda nord for alleen var ikke så hyggelig å jobbe med. Der var det leirjord med store, harde klumper. Det var ikke godt for små barnehender.
En spennende lekeplass.
Småbrukern som vi kunne si på Frogner, var en utrolig flott lekeplass for oss ungane. De store, breie, gamle trærne i parken nedenfor hovedhuset var som skapt til å leke cowboy og indianer. Og vi kappa om å være Roy Rogers og Miki og alle de andre western heltene som vi hadde lest om og sett på Parkbiografen. Dette var før noen hadde hørt om indianernes rettigheter. Indianere var ikke helt stuerene, kanskje bortsett fra” den siste mohikaner” som var omtalt i en bok.
Ennå mer skummelt og spennende var det når vi lekte gjømmekikke og kunne gjømme oss under det gamle stabburet som sto der det er parkeringsplass nå. Det var veldig gammelt, sikkert hundre år, og under var det et flott gjømmested. Der ble det oppbevart mye hesteredskap i tillegg til det lille som fantes til traktor den gang på femtitallet. Og der, innimellom redskapen, var det spennende å gjømme seg. Og det var trangt for den som ”sto” å komme og lete etter oss.
Vi prøvde å unngå å springe forbi den gamle gjødselkjelleren da, for der var det svære rotter. En av elevene hadde lov til å skyte beista, og det gikk ville rykter både om mengden av dyr og størrelsen på hvert enkelt.
Stompa og Langåsen pensjonatskole.
Jeg kan ikke skrive om Frognerskoern uten å nevne Stompafilmene. For oss ungane fra nabolaget, var det en begivenhet av de helt store å stå og se på at lektor Tørdal, som vi kjente fra lørdagsbarnetimen, hang ut av vinduet i andre etasje på den gamle hovedbygningen i et branntau. Brannbilen fra museet kom inn alleen og stoppa midt på gårdsplassen. Der måtte en av lærene taue den i gang med den grå traktoren som ble kalt Gråtass. Det var moro med kjendiser og alt som skjedde. Senere fikk vi se det på film.
Frognerstevnet.
Frognerstevnet var en årlig begivenhet. Det var masse folk, gamle elever, foreldre, innbudte gjester og mange andre. Vi hadde konkurranser som gikk på alt fra å slå spiker i en planke med færrest mulige slag til å bestemme planter. Og det var mennesker alle steder, i parken, på verkstedet, i kaninhuset, i kyllinghuset, på låven, i fjøset, i matsalen, i elevfløyen og i hønsehuset. Senere ble det et hønsehus til da Fjørfeskolen startet. Det gamle stabburet ble revet i den anledning.
Skoleturer.
Av og til fikk vi være med på skolens årlige tur som gikk over flere dager. Bortsett fra en uke på Skåtøy og i Stavern, var det den eneste ferien jeg husker. Vi overnattet på andre landbruks-skoler, hovedsakelig i Norge.
Alleen.
I 1959 ble den 130 år gamle poppelalleen erstattet av en ny som besto av lindetrær. Vi hørte at denne tresorten var veldig populær blant bifolket. For oss som var vokst opp med bier, virket det som en god tanke. Godtfried Bull-Hansen var hagebrukslærer i 1924 da de første bikubene kom til Frogner. 6 ble laget på verkstedet og Gunnar Knudsen ga 2 kuber. Han var styre-formann til sin død i 1928.
Kjøpmann Christoffer Hansen Blom skal ha plantet poplene med egen hånd i forbindelse med at datteren Didrikka ble født i 1829.
Fra soveromsvinduene våre i annen etasje kunne vi høre ugleskrik om nettene. Det var også store kaieflokker i den gamle alleen.