Å saume med kjærlighet og fortvilelse

Året var 1896. Det var et barn ventende. Carl og Josefine Sitter som bodde på Nergården på Sitter i Flatanger, ventet sitt andre barn. Det hersket stor spenning rundt det ventende nurket. Oktoberstormene herjet rundt husnovene. Sauene var for lengst tatt inn på bås, og all avling kommet i hus.

Den store sorte vedoven glefset i seg vedkubbe etter vedkubbe og det var både lunt og trivelig i det store kjøkkenet, hvor huslyden var samlet med ulike sysler. Den store trappa opp til loftet knirket nifst i de verste rossene, slik at Olaf på fem år rykket til der han satt og spikket på en pinne. Kvinnene var opptatt med å koke grøt til kveldsmat. Huslyden begynte så smått å belage seg på å gå til ro for kvelden, da et sukk unnslapp Josefine. Hun satt ved rokken og spant ull. Det luktet beroligende av sau i kjøkkenet.

Carl og drengen hadde akkurat kommet inn etter å ha gitt kreturene mat. Josefine tok seg til veikryggen og rettet seg opp. Nok et sukk unnslapp henne, og Olaf kunne kjenne hvordan de voksne holdt pusten. Han skjønte at moren gikk på fallende føtter. Han var redd for henne, for han hadde skjønt at det ikke var helt ufarlig å få barn. Han hadde hørt ufullstendige fortellinger fra under bordet, når moren snakket med andre voksne. Olaf gledet seg til å se det nye søskenet som gjemte seg bak mageskinnet. Han hadde sett lam bli født, sett gleden hos sauen og hos faren når det låt i det lille lammet. Han gledet seg til å hilse på den nye babyen. Fanget til mor var blitt så lite. Babyen tok all plassen, så Olaf datt nesten på gulvet når han prøvde å klyve opp i det gode fanget til mor, jo.

Josefine nikket, jo da det var tiden. Hun nikket til de andre kvinnene som fikk det travelt med å varme vann, og å legge i ovnen i kammerset. Olaf så morens ansikt bli grimete av smerte. Et stønn unnslapp henne, og store dråper av svette perlet på pannen hennes. De andre kvinnene hjalp henne ut i kammerset. Olaf gikk sakte etter. Han ble stående på dørstokken å betrakte moren. Sakte puttet han fingeren i munnen. Det var en slags trøst i det, i den hektiske aktiviteten rundt kvinnene som surret rundt moren. Tanten anset han, og kom og lukket døra, rett foran nesa på han. Faren tok han ved hånden, og sammen gikk de opp den brede loftstrappen som knirket. Faren klede av han og brede overbredslene godt over Olaf. –Når du våkner har du fått en søster, eller en bror sa han stillferdig. Sov nå!, og klappet gutten sakte på hodet. Olaf sovnet mens travle føtter trampet over kjøkkengulvet.

Olaf våknet ved den første gry av dag. Det var skrittene av faren som stillet seg ned lofttrappa som vekket han. Først kunne han ikke riktig huske hva det var, men så kom han på det. Mor skulle ha fått en baby nå! Han smatt ut av fellen og sprang ned trappa på bare bein. Sakte lukket han opp kammersdøra. Mora sov i skuvsenga. Ved siden av henne lå det en liten bylt, pakket inn i et hvitt teppe. - Kom og hils på lillesøsteren din, Olaf, sa mor og smilte strålende. Hun hadde våknet da det kvapp i døra. Olaf gikk med sakte skritt bort til senga. Mor brettet til side en flik av teppet, og inne i det lå det en rynkete liten skapning. –Er hun ikke vakker, søstra di?, sa mor. Olaf lo. Vakker! Nei, hun så ut som en sviske, forkynte han med klar stemme, og lo høyt. Mor lo med han. –Hun ligner på deg, Jennyen vår. Slik så du også ut da du var født.! Olaf gapte og så på mor. Var han virkelig så stygg da han var liten?

Dagene gikk, og mor stod opp. Det var rart å se den vitale moren med de travle hendene sengeliggende i fjorten dager. Hver dag var han inne og ble kjent med lillesøsteren sin. Langsomt begynte han å like henne. Han kjente at han var glad i det lille knøttet! Hjertet hans ble en varm klump når han tenkte på Jennypia. Den gamle vugga han hadde sovet i for lenge siden kom frem. Jenny lå i den. Hun beljet og gråt og måtte trøstes støtt og stadig. Tisset og bæsjet på seg gjorde hun også! Olaf så at søsteren kjente han igjen. Hun smilte når han kom til vugga, og gliste med tannløse gommer.

En dag han kom farende inn, var det stille i kjøkkenet. De voksne stod rundt vogga. De var alvorlige i fjeset. Jenny var varm. Hun hadde feber. Spanskesyken, sa noen med stille stemme. Det ble helt stille i rommet. Mor felte en tåre bak hånden. – Hun må døpes, Jenny, sa hun med skjelvende stemme. Hjelpeløs så Olaf på moren. Hans Jenny var syk!

Moren gikk fort inn i kammerset. Han hørte at hun åpnet kommodeskuffen. Hun kom ut med et stykke nydelig hvitt tøy i hånden. –Vi må sy kjole til banet, sa hun stille. - Om det bærer helt galt av sted får hun ha den på på sin siste reise. Stillheten var tykk som grøt i rommet. Stillferdig tok kvinnene fatt på arbeidet. De klippet til kjolen og begynte å sy. Vakre legg ble sydd inn på forstykket og ermene ble rynket i. De satt på tur bøyd over arbeidet som ble vætet av tårer. –Det er så dårlig lys her, sa de, kvinnene mens de tørket det våte fra ansiktene.
De sydde inn fortvilelsen sin, og håpet om at Jenny skulle trosse skjebnen og overleve. Hun var så etterlengtet, så ønsket!

Jenny ble dårligere. Hun tok ikke til seg væske. Hun gråt. En sår gråt som verket i brystet til Olaf. Utpå kvelden sa faren. –Vi kan ikke vente lenger! Mor tok veslejenta på fanget, klede på henne det vakre plagget der kjærlighet og håp lå i hvert sting. Olaf kjemmet håret. Faren auste opp vann i den vakreste bollen de hadde. Moren hadde tent lys og funnet frem et krittende hvitt håndkle. Det var høytid i rommet. Hele huslyden var samlet. Olaf var trist i hjertet. Hun kunne ikke dø, lillesøsteren hans! De sang, og de ba. Faren renset stemmen, han var blitt så forunderlig tykk i halsen. – Jeg døper deg… sa han og svelget tungt, mens han auste vann over hodet til den slappe lille jenta som var så vakkert pyntet. Lille Jenny åpnet de matte øynene og så på faren med et stort blikk.

Den natten våket de voksne over veslejenta. Da morgenen kom var faren over. Jenny var over krisen. Hun trosset sin skjebne, fuggelungen, og levde opp. Josefine og Carl slapp å begrave barnet sitt i den vakre kjolen, slik de hadde fryktet da det så som mørkest ut.

Den vakkert saumede kjolen ble båret av mange barn. Til dåp. Til høytid. Den ble tatt vare på, og historien om da tante Jenny holdt på å dø som spedbarn lever i Sitterfamilien. De forteller den. Med få ord. Med andakt. Dåpskjolen er et familieklenodium. Et stasplagg. Et plagg de tar frem til dåp, for å feire at et nytt kapittel i familien er i ferd med å bli skrevet. Et plagg som betyr mye og som handfares med kjærlighet.