Det er krig! Tirsdag den 9. April 1940 kommer krigen til Norge. Tyskerne kom med fly og slapp ut flygeblader der det sto at de skulle beskytte Norge. Bergen var ett av angrepsmålene den dagen. Barn fikk den morgenen beskjed om hva krig var. Noen ble allikevel sendt på skolen, men der var det stengt. Barna forsto ikke hva som var i ferd med å skje. De syntes alt bare virket veldig spennende. De var kanskje bare lei seg for at de mistet en skole time med det faget de likte best, eller glade for å slippe skolen. Men denne dagen var alt fra spennende og verdt å følge med på. Allerede den første dagen ble mange barn drept av Tyske bombefly.
Dette ble hverdagen for mange, men ikke alle sitter igjen med dette inntrykket. Vi har valgt å intervjue Randi Roland Huseth som var fem år gammel da krigen kom til Norge. Randi har bodd mesteparten av livet sitt på Lund hvor hun giftet seg og fikk to døtre. Randi jobber i dag som frivillig på Arkivet i Kristiansand. Vi drog hjem til Randi på Lund, ikke langt i fra der hun vokste opp for å høre litt om hennes og familiens hverdag under krigen.
Hvordan opplevde du og vokse opp under krigen?
Jeg opplevde det som veldig fredelig, rolig og uten frykt. Foreldrene mine var veldig opptatt av å beholde roen og verne oss mest mulig mot det som skjedde. Vi hadde mat og det meste vi trengte. Det eneste jeg kan huske det var mangel på smør. Jeg kan også huske min mor laget sukkertøy av havregryn og sukker. Dette kalte vi for slikk. Min far var veldig flink til å bytte. Han bytta bort brennevin og tobakkskvoten sin mot andre varer og han fisket. Han syklet på landet for å bytte til seg andre varer og syklet hjem igjen om kvelden med varene.
Vi kunne jo ikke reise som vi ville. Jeg hadde besteforeldre i Arendal, og da trengte vi tillatelse for å reise.
Har du noen spesielle hendelser som har satt dype spor?
Jeg husker krigsutbruddet. Jeg husker det klirret i vinduet, det var noe skyting på utsiden av der vi bodde ved fjorden, og vi måtte rømme og evakuere opp til Finsland. Da gikk der en buss i fra Vågsbygda og oppover. Jeg husker godt min far fikk være med fordi han hadde ødelagt hånda si. Det var ikke vanlig at mennene ble tatt med i denne bussen.
Var det noen spesielle oppgaver du hadde under 2. Verdenskrig?
Nei jeg hadde jo ikke det som lite barn. Men vi var jo med og plukket bær og hjalp til der det trengtes.
Hvordan opplevde du etterkrigstida?
Jeg merket ikke så mye til det. Som sagt så beskyttet foreldrene mine oss godt og prøvde å leve et nokså normalt liv. Vi hadde ikke stor mangel på mat eller andre varer. Men jeg kan huske vi fikk kjøpt loff ved krigens slutt.
Hadde dere mangel på noe?
Vi kunne jo ikke få kjøpt sko og klær som vi ville, så lakener ble sydd om til skjorter til broren min og jeg fikk kjoler.
Hvordan opplevde du møtet med tyskerne?
Vi bodde nede ved elva, og der stod der en tysk soldat og stanset folk fordi det lå miner under broa, så de måtte snu og kom ned til oss, og der hadde jeg og min bror en pram. Der fikk vi litt passasjerer som vi frakta over elva, så hendte det vi fikk 10 øre for jobben!
Det er viktig å få frem det at det er ikke bare elendighet med disse tyske soldatene, tvert i mot. Jeg husker noen tyske soldater som overtok et hus på siden av eiendommen til mine besteforeldre. De var vakter rundt om kring, men de var veldig vennlige og rolige. Men det var viktig og ikke ha for mye kontakt med dem.
Hva syns du er viktig å fortelle videre til oss som er unge i dag?
Jeg tror det er veldig viktig og holde minnene ved like. Lære av historien, så ikke det skal gjenta seg igjen. En annen ting som er viktig å huske på er dette med mobbing, for mange folk som gjorde gale ting, var eller hadde vært et mobbeoffer. Man kan aldri vite hvordan folk reagerer, de tier still kanskje i øyeblikket, så plutselig en dag blir alt det vonde aktivisert, og det blir mulig og ta det ut over andre.
Før møtet med Randi hadde vi et syn på krigen som omhandlet bomber, granater, konsentrasjonsleirer, fæle soldater, hunger og nød. Vi så får oss fem år med fangenskap, hvor hele ”Europa sto i brann” som Arnulf Øverland skriver i diktet sitt ”Du må ikke sove”. Men slett ikke alle opplevde krigens dager slik. De fleste kjente til venner eller bekjente som ble sendt i konsentrasjonsleirer og ble pint, men ikke alle fikk oppleve dette på nært hold. Etter intervjuet med Randi valgte vi og vinkle oppgaven mot det og leve et relativt normalt liv. De fleste nordmenn hadde fordommer mot de tyske soldatene, men vi må ikke glemme at mange hadde selv en egen familie hjemme i Tyskland og ble tvunget ut i krig.
Et møte med Karl H. Fredriksen
Etter møtet med Randi, traff vi en mann med navn Karl H. Fredriksen som jobbet i forsyningsnemnda under krigen. Vi valgte å ta med Karls historie fordi vi lurte på hvordan de fikk tak i resurssene de trengte for å overleve. Randi nevnte i intervjuet at de ikke hadde store mangler, og vi lurte på hvordan dette kunne ha seg.
Det var slik at hver person i kommunen fikk tildelt et rasjoneringskort med kvoter hvor det stod hvor mye den enkelte kunne handle for. Det kunne være alt i fra brennevin og tobakk til sjokolade. Så hvis noen ikke var interessert i sjokoladen, kunne de selge eller gi bort denne kvoten til noen andre.
Disse merkene var en livsbetingelse for å leve i Norge. Du kunne ikke få tak i noen varer uten disse kortene. Rasjoneringskortene begynte i 1939. Det var staten som finansierte disse rasjoneringskortene.