• Photo: Ivar Gunnar Braaten
    (Copyright)

Klausendammen

Skøytebane og kulturminne

 Den slepende lyden av stål mot is. Snøstille søndagsettermiddag i januar. Midt på den kalde vinteren. Hadde fått bandyskøyter til jul. Ser meg selv der: Den stolte tiåringen som tråkker gjennom snøen forbi Borgundkirka med ei skøyte i hver hand; opp bakken langs gravstedet, passerer de siste husa i Borgundgavlen - en smal sti gjennom skogen: Og der, der åpenbarer den seg - alle små skøyteløperes lokale eldorado: Selveste Klausendammen!

Islagt og blank nærmest funklet dammen i den lave ettermiddagssola. Klar til å bli inntatt av huiende unger med ambisiøse mål om å bli en ny Maier eller Moe: Og da måtte rundetidende ned. Og vi sprintet, vi vekslet, vi snublet, og vi svettet - til mørket tvang oss av med skøytene og hjemover igjen: langs skumle kirkegårdsstier og forbi mørklagte, tjæresmurte museumshus med kullsvarte vinduer som stirret stille på oss der vi lusket oss - eller helst løp - forbi. Hjem før mørket tok oss. Hjem til kakao, brødskiver, tørre strømper og ei lun, trygg seng.

 Førti år seinere langs samme sti: Et gjerde innrammer Klausendammen. Noen dam er den heller ikke lenger. Knapt nok ei pøyte kan den kalles: Uttørket, overgrodd. Gjørme, snarere enn vann. Skøyteløp her? Knapt til å tro. Bare muren er tilbake, og viser at, jo: Det er selve Klausendammen som ser slik ut. I dag gjør den nok det.

Annerledes da den kom til: Historien vi unger hørte ville ha det til at advokaten og forretningsmannen Trygve Klausen lot bygge denne dammen i åra like etter første verdenskrig. Klausen hadde lagt seg opp penger under oppgangen som fulgte i kjølvannet av krigen. Nå ville han bygge ut i Borgundgavlen. Han begynte med dammen. Den skulle visstnok bli basseng på den planlagte prakteiendommen. Kanskje også drikkevannskilde. Så kom krise og konkurs. Videre bygging måtte skrinlegges. Men dammen ble liggende igjen; som et monument over jobbetid og overdreven framtidsoptimisme - et tilfrosset tidsbilde som snart ble limt over av andre, langt mer tydelige slike; skapt av andre kriger og av andre konjunkturer. Fortellingen om eventyret finnes likevel. Den fikk varig feste hos oss skøyteskliende smårollingene seint på 60-tallet.

Kanskje var det noe sant i historien også? Kanskje var den mer enn et eventyr? Navnet på dammen fantes jo, og Trygve Klausen - visst hadde han hatt suksess som forretningsmann:

I 1916, da tyske ubåter stengte for nødvendig tilførsel av kull til de sunnmørske fiskedamperne, allierte Klausen seg med Mikael Knudsen og Peter S. Brandal. Fra et dødsbo kjøpte de kullfeltet i Kings Bay på Svalbard, og satte i gang med kulldrift. Et helt lite bysamfunn kom til der på 79 grader nord. Brandal City ble det kalt først, men fikk snart navnet Ny Ålesund: 50 hus, 350 mann i arbeid, i det som var den nordligste bedriften i verden. Ikke bare bedrift, forresten - også jernbane ble lagt til Ny Ålesund - mens moderbyen fremdeles i dag må vente på noe slikt!

 Derfor da: Et råd til slutt: Om turen i Borgundgavlen legges langs den tilgrodde og innegjerda Klausendammen. Ta da tid til å reflektere litt over tilblivelsen til denne dammen; over krig og blokade, over fiskedampere og kullmangel, over sunnmørsk virketrang og over dristige satsinger langt mot nord. Og, ikke minst, over at spor av slikt fremdeles lar seg skue, også i Borgundgavlen - av alle steder.
 

2 comments

  • Glimrende fortelling!

  • Tusen takk for en rørende historie! Trygve Klausen var min farfar. Han døde i 1926, og min mormor satt igjen med seks barn. Yngstemann var 6 år gamle Trygve som var min far som døde i 2012. Farfar var i ferd med å bygge en prakteiendom, Borgundgavlen, da han døde. Vi har arktektens tegninger av huset på veggen hjemme hos oss. Vennlig hilsen Merete Klausen (merete.klausen@apotek1.no)

Share to