Fjellstøvlene

Jeg hadde lenge tenkt på at det kunne være gjevt å eie et par fjellstøvler. Som den snusfornuftige personen jeg er, hadde jeg veid for og i mot. Trengte jeg egentlig et par støvler bare til å gå tur med? Var virkelig behovet til stede? Kanskje jeg ville slutte å gå ut i marka om jeg anskaffet meg så mye proft utstyr. Jeg spekulerte og funderte. Skal, skal ikke?

Tilfeldigheten hjalp meg. En kombinasjon av flere turer i joggesko der resultater var dyvåte bein og et supertilbud på fjellstøvler feide all tvil til side. Tiden var kommet. Jeg skulle investere i et par fjellstøvler. Da var det ikke langt fra tanke til handling. Plutselig stod jeg med et par brune fjellstøvler i mitt eie. Jeg husker enda følelsen av at det var en viktig begivenhet. Jeg eide nå et par fjellstøvler. Det var liksom en tid før, og nå var jeg den særdeles lykkelige eier av et par, jeg også.

Det har vært et lykkelig samboerskap. Støvlene ble min mest trofaste turkamerat. Det har vært forbundet med glede å snøre dem på seg fordi de representerer det jeg setter pris på mest av alt. En tur ut i frisk luft i vakker natur. Dersom det har vært travle tider, og det har gått tid mellom bruken, har fjellstøvlene liksom kikket anklagende på meg og jeg har ant et ønske om en tur ut. Det er mange år siden nå at jeg anskaffet støvlene mine. Fjellstøvlene er blitt min trofaste følgesvenn på turer i all slags vær. Mine føtter har den ulempe at de er allergiske for gummistøvler. Jeg får gnagsår bare jeg setter øynene i et par støvler. Fjellstøvlene har vært en god erstatter i surklete myrer og over mer våte partier; og føttene mine har viftet lykkelig med tærne.

Jeg har ikke alltid behandlet mine kjære med den respekt de fortjener. Noen ganger har jeg glemt å sette dem inn med fett, og da straffer de meg med lekkasje neste tur.

Støvlene er blitt uunnværlig på tur. De slutter godt om anklene og gir godt feste i terrenget. De holder meg varm og god på beina, og ikke minst. De klemmer ikke.
Lesten på fjellstøvlene er bred slik at det er rom til å at det kjedelige faktum at føttene trenger mer rom etter hvert som vi går lange turer. Fjellstøvlene har vært uslitelig. I dag bærer de preg av sterk slitasje. De er oppskrapet og stygg, men de bærer på minne om mange hundre utflukter. De er som en minnebok.

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn etter en lang og hyggelig dag ute i marka og ta av meg støvlene og lufte beina. Den følelsen det er å slippe føttene fri etter en dagsmarsj, er verd turen. De varme og utslitte undersåttene stønner formelig av nytele i det sekundet jeg drar av støvlene. Om de varme beina da får et forfriskende bad i et fjellvann, en elv eller i havet, ja da er lykken fullbrakt.

Og da fortjener også fjellstøvlene en hvil. Da bretter jeg tungen godt ut slik at støvlene kan lufte seg godt ut. Fotsvette er ikke den beste duft i verden, vel? Og om jeg er flink, gir jeg støvlene en omgang med kluten for å gjøre dem rein, og setter dem inn med fett. Sånn at de kan være klar til neste tur, de kjære turkameratene mine.