Lars Hertervigs posisjon i vår felles kulturarv er betydelig for Stavanger og Rogaland, men Hertervig er ikke mindre interessant i en nasjonal sammenheng. Da Lars Hertervig døde 6. januar 1902, var han ukjent for de fleste i sin samtid. Men tolv år etter sin død ble han gjenoppdaget og har siden vært anerkjent som en av Norges største kunstnere. I forsøk på å forklare og forstå Hertervigs hemmelighetsfulle motiver, har flere knyttet bånd mellom kunstnerens liv og bilder. Mange vil hevde at bildene har en privat karakter som nettopp inviterer til slike lesninger, enten de bygger på mytestoff eller på biografiske fakta, mens andre vil mene at disse opplysningene kun blir spekulasjoner og kan stå i veien for andre tolkninger.
Relasjonen mellom Hertervigs liv og kunst har spesielt kommet frem i tolkningen av treet som uttrykk for kunstnersubjektet. Alexander Kielland la grunnen for et slikt syn da han i Dagbladartikkelen "En Efterglemt" (1893) skrev om oljemaleriet Rullestadjuvet (1855-56): "Jeg gad vide, pleiede Far at sige, om ikke det store Træ skal betyde Hertervig selv. Og nå kan jeg ikke komme fra den Tanke, at det gjemmer seg en fortvilet allegori i dette mægtige Træ". Hertervigs første biograf, Aslaug Blytt, minnet imidlertid om at analogien mellom tre og menneske har en lang tradisjon. Slike fremstillinger er vanlige både i romantikken og tidligere med romersk ideallandskap og spesielt i hollandsk 1600-tallsmaleri. Blytt fulgte ikke Kiellands konklusjon i Rullestadjuvet, men i de sene papirarbeidene, som Knelende kvinne foran trestamme, var hun tilbøyelig til en mer biografisk tolkning.
Den religiøse eller åndelige dimensjonen mange ser i Hertervigs landskaper, har blitt sett i sammenheng med romantikkens tankegodts og med kvekernes tanker om det indre lys. Etter statsstipendiat Martin Nags påvisninger av at Hertervig i store deler av sitt liv levde i nær kontakt med kvekermiljøet, har kvekerperspektivet på Hertervigs kunst fått stadig større gjennomslagskraft. Papirkonservator Kari Greve ser forbidnelser mellom Hertervigs arbeidsmåte og kvekernes tanker om nøysomhet, mens kunsthistoriker Holger Kofoed knytter Vitnesbyrdes telt og Babylons skjøge direkte til bibeltekster fra Johannes Åpenbaring, en tekst som stod sterkt hos kvekerne.
Som kunststudent i Düsseldorf ved midten av 1800-tallet hadde Hertervig blitt spådd en lysende fremtid. Utdannelsen hadde han fått påkostet av fire velgjørere fra Stavangers fremste borgerskap. Hertervigs egen familie livnærte seg av inntektene fra daglønnet arbeid. Familien hadde flyttet fra Borgøy i Tysvær til Stavanger da han var syv år. Allerede som åtteåring begynte Hertervig i malerlære og som 19åring fikk han sin første tegneundervisning. I 1850 ble han elev på Den kongelige Tegneskole i Christiania, to år senere ble han nasjonalromantikeren Hans Gudes privatelev i Düsseldorf- stedet der mesteparten av norske malere utdannet seg ved midten av 1800-tallet. Etter bare to år valgte Hertervig å forlate byen. Til sin velgjører klaget han over sykelighet og ba om å få komme hjem, men det er usikkert hva som var den egentlige grunnen.
I 1854-55 oppholdt han seg i Skånevik. Studier av naturen i Sunnhordland la grunnlag for malerier som regnes som hans første store produksjon av oljemalerier. I Stavanger sensommeren 1856 gjorde han ferdig Rullestadjuvet, Fra Sunnhordland, Sommerlandskap i Tordenvær og Ved smien. I disse bildene vises øyeblikket like før uværet bryter løs. Det glødende lyset i Rullestadjuvet er i ferd med å viskes ut av de mørke skyene som trekker seg i rask fart over himmelen. I Fra Sunnhordland har Hertervig malt en kaotisk natur. To fosser kolliderer sammen, tømmeret fyker nedover med vannet og uværet farer over landskapet. I kontrast til naturens dynamikk står digre steinblokker. Også menneskelige spor finnes; forfalne hus, en gammel bro og nesten bortgjemte kors. Hertervig har skildret naturens forgjengelighet.
I 1856 var Hertervig i en rivende utvikling. Men produksjonen fikk en brå stopp og årene som fulgte må ha vært en tung tid for kunstneren. Denne perioden var han innlagt på Gaustad Asyl. Selv om han ble utskrevet som "uhelbredelig sinnssyk", er det i dag usikkert hvor ille tilstanden var, eller hvorvidt han var syk i det hele tatt. Sikkert er det at Hertervig ble umyndiggjort, velgjørernes støtte opphørte og kontakten med kunstmiljøet ble brutt. De neste syv årene bodde han hos sin onkel på Borgøy. I 1865 reiste han tilbake til Stavanger og arbeidet i to år ved Aanensens malerverksted. Med tilgang på mateirale kunne han igjen lage oljemalerier, og i denne perioden malte han noen av sine sterkeste verk: Gamle furutrær, Skogstjern, Fra Tysvær, Stavanger sett fra Våland, Marine og Borgøy. Felles for landskapene er de lyse, lette godværsskyene og stillheten i naturen. I malerier med urskog, som Gamle furutrær og Skogstjern, er det ikke et vindpust i luften. De monstrøse trærne i Gamle furutrær er i ferd med å dø. Samtidig strekker det ene treet seg over hele lerretet, det hever seg opp mot lyset og bryter nesten ut av sin gitte naturbetingelse. I kystlandskap som Borgøy og Marine hviler og speiler hele landskapet seg i det gjennomtrengende lyset. Tiden er i stillstand.
Den andre perioden med stor produksjon av oljemalerier tok slutt i 1867 da Hertervig ble sagt opp ved Aanensens malerverksted. Selv om han livnærte seg av forskjellige småjobber og fikk støtte fra fattigkassa, var økonomien så elendig at han ikke hadde tilgang på lerreter. På tross av fattigdom maktet han likevel å skape kunst. I over 30 år laget han papirarbeider, som oftest små akvareller og gouacher malt på underlag av avispapir, tapet, tobakkspapir eller innpakkingspapir. Ved siden av å utvikle motiver han hadde arbeidet tidligere, skapte han nye motiver med figurer og fremmede elementer, blant disse er Rad med kvinnelige ryttere, Jagede hunder og Fem etasjes hus ved havnen. Arbeidene får en fantastisk effekt ved at underlaget og lyset skinner gjennom dem. Både tematisk og teknisk er dette blant 1800-tallets mest originale kunst.
Siden gjenoppdagelsen har Hertervig ikke bare fengslet et bredt publikum, han har også hatt status som en kunstnernes kunstner. Mange har latt seg inspirere, og i løpet av 1980- og 1990-årene har flere forfattere skrevet skjønnlitteratur om Hertervigs kunst og liv, deriblant Jon Fosse som har gitt ut romanene Melancolia I og II. En maler og en forfatter er også blant de første som lot seg fascinere av Hertervigs kunst; søskenparet Kitty og Alexander Kielland. I 1893 skrev Alexander Kielland den eneste artikkelen som ble publisert i kunstnerens levetid. Han forstod seg riktignok ikke på den sene produksjonen, men var svært begeistret for oljemaleriene. Om Ved smien (1856) har Kielland skrevet:
"Det er mit Ynglingsmaleri fremfor alt, jeg har seet- det kolossale Tungsind, helt henimod det store Vanvid- altid har det Billetdet tiltrukket mig som mod min Vilje".
(Tekster av Inger M. Renberg, konservator ved Stavanger kunstmuseum).