Viktige gaver
I 1872 fulgte Mogstad opp med å overbringe flere arkeologiske gjenstander fra ”Gaarden Lervik i Aure Prestegjeld, Romsdals Amt” som gaver til foreningen i Christiania og utifra opplysningene som Mogstad lot følge med tingene stod det etterhvert klart for antikvarene at dette materialet måtte tilhøre et samlet funn. Etter denne erkjennelsen ble det ikke skrevet mer om funnet inntil Karl Rygh trakk det frem i avhandlingen Trøndelagen i forhistorisk tid fra 1897. Dette er den første systematiske oversikten over arkeologien i områdene som Videnskabsselskabets Oldsagsamling i Trondhjem holdt oppsyn med, og Rygh skriver at ”paa Lervik er der tegn til, at der har været en verkstedsplads. Herfra er der for flere aar siden til universitetets samling efterhaanden indkommet flere flintsager, en dolk, en halvmaaneformet kniv og en skeformet skraber, der var fundet paa samme sted og sammen med endel flekker og andet affald af flint.”. Men dette ser også ut til å ha forblitt siste ord i saken.
Klingende flint
I dag kan kun tre av de flintsaker Rygh i sin tid regnet opp med sikkerhet gjenfinnes ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo, men til gjengjeld er dette gjenstander som forteller mye om funnet og i hvilken sammenheng vi kan se det. Flintdolken (C 5117) skal ha vært omtrent 20,5 cm. lang og knekt på to steder ved innleveringen, men i dag foreligger bare et rundt 12 cm. langt fragment med grepet og litt av bladet som har en største bredde på rundt 4 cm. De øvrige bitene har nok dessverre gått tapt. Den halvmåneformede kniven er bevart og det dreier seg om det vi i dag betegner som en flintsigd (C 6100). Eksemplaret fra Lervika er fullstendig, det er ca. 15 cm. langt og 4 cm. bredt. Den skeiformede skraperen (C 6228) er også i god stand. Denne er 8,7 cm. lang og omkring 4,5 cm. bred over eggen. Dolken er laget av en spettet og grå type flint mens de to andre redskapene er tilvirket i lysebrune og svakt spettede flintsorter. Blant det ”flintavfallet” som skal ha blitt fraktet til Oslo sammen med flintdolken i 1870 ble ”et bredt og fladt, ganske tyndt Flintstykke” fremhevet. Hvorvidt det er tale om den skeiformede skraperen eller en såkalt flintskive som senere har gått tapt, forblir uvisst, men det skal iallfall ha vært flere flintflekker i materialet. Det er m.a.o. storgjenstandene som i dag er tilgjengelige og disse har det til felles at de er tilvirket ved hjelp av en teknikk som kalles flatehogging eller -retusjering. I Skandinavia er denne teknikken særlig karakteristisk for sen yngre steinalder, - før kalt ”dolketiden”, - og et stykke frem i bronsealderen. Gjenstandene i Lervik-funnet peker derfor mot en datering mellom 2300-1800 f.Kr. og da sannsynligvis nokså sent innenfor denne perioden.
Verkstedplass?
Karl Rygh omtalte det aktuelle funnet som en verkstedsplass, men dette må pr. dags dato betraktes som en foreldet tolkning da tilsvarende gjenstandssammensetninger og funnforhold etterhvert ble kategorisert som votiv, d.v.s. sakrale ofringer senket ned i våtmark som myr og vatn, eller på fast grunn. I senere tid har ordet depot tatt mer over for votiv, men meningsinnholdet er helst identisk. Takket være de opplysninger antikvarene lot nedskrive i 1870-årene, vet vi at Lervik-depotet ble avdekket ”i Jorden paa Gaarden”, - det som før ble kalt ”markfunn”. Dessverre blir ikke funnet lokalisert til et bestemt sted i grenda, men det kan ha blitt påtruffet både på gammel innmark eller i et nybrott. Lignende funn har ofte blitt gjort i samband med rydding av ny jord. Fra godt beskrevne tilfeller vet vi at gjenstandene har ligget i et bestemt mønster og/eller har vært pakket inn i never. Fra Nordvestlandet er det flere eksempler på tilsvarende funn fra samme periode og de kan bestå av flere gjenstander av samme type, f.eks. sigder, eller kombinasjoner som i Lervik-depotet. Sistnevnte er likevel den sjeldneste formen og i nordmørsk-trøndersk sammenheng er funnet fra Lervika så godt som enestående. Nærmeste sammensatte depot er fra Eikrem på Gossen, Aukra k. og Baret i Snillfjord k.
Et stort offer
Rygh kan ha hatt rett i at noen av gjenstandene ble forseggjort eller faktisk produsert av datidens valsøyfjordinger, men råstoff og emner har sannsynligvis kommet så langvegs fra som Nordjylland eller Skåne, med eller uten ”mellommenn”. Dette viser at befolkningen i fjordarmene på Nordmøre har vært en del av et stort kulturelt nettverk med direkte eller indirekte relasjoner til sørskandinaviske bondesamfunn. Lervik-depotet er et utvetydig uttrykk for dette langdistanseforholdet, både materielt og mentalt. Å legge dyrebar flint og verdifulle gjenstander ned i jorden viser at denne handlingen var av stor betydning, trolig for et helt samfunn. Kanskje er det et tegn på ”overskudd”, en takkegave til styrende krefter som på alle vis påvirket tilværelsen? Eller kanskje var det et desperat forsøk på å redde samfunnet og hierarkiet? Ritualene har i alle tilfeller vært tradisjonsbundne og knyttet til en religion som omfattet både enkeltmennesker, fellesskapet og kosmos.
Jordbrukere i Valsøyfjorden
Offerskikken som kommer til syne i Lervik-depotet var utbredt over et stort geografisk område fra kontinentet til Nord-Norge. Det har vært foreslått at de skeiformede skraperne ble laget for rituelle formål. Og i likhet med dolker og sigder av flint blir de koblet til jordbrukssamfunn. Dolken må ha vært et sterkt symbol, men sigden er det klareste jordbrukselementet i Lervik-depotet og det er viktig å se ofringen i sammenheng med stedet. I Gardtales i Valsøyfjord (1963) skriver statsarkivar Anders Todal om Lervika at ”jordslaget blei karakterisera som ”temmelig godt” og garden rekna for kornviss, så nær som på nokre åkrar, der havren ville halda seg grøn i våtåra.” ("prøvematrikuleringa" i 1723). I historisk tid har óg bygg og rug blitt sådd og høstet her. Markslagskart viser i tillegg at mye av marka i Lervika har god bonitet. Selv om markslaget er en konstant faktor har dyrkningsomfang og kornsorter naturligvis endret seg gjennom årtusener, men at det har bølget i gyldne aks i de sørvendte bakkene i Lervika i sen yngre steinalder er høyst sannsynlig. Også en tapt skafthulløks fra grenda antyder at jordbrukere har holdt til i området allerede den gang, men husdyrhold var nok det viktigste i tillegg til jakt og fiske. En bladformet pilspiss av flint (T 25111) som ble funnet i en potetåker nedenfor Olagarden i 1957 bærer vitne om at pil og bue ble båret av folk i vika. Den er et fint eksempel på flatehoggingsteknikk. Kanskje er den tilferdiget med nennsom hand på et flintverksted i Valsøyfjorden?
Innblikk i en svunnen verden
Vår viten om funnomstendighetene rundt Lervik-depotet er veldig begrensede, men takket være kirkesanger J. Mogstads øyne for arkeologiske gjenstander i Aurgjelda i siste halvdel av det 19.århundre og hans initiativ ovenfor Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers bevaring, kan vi fremdeles glede oss over et fascinerende funn og gjenstander som selv etter dagens målestokk synes vakre og spesielle. Verdien de opphavelig ble tillagt vil aldri kunne kalles tilbake, men at handlingen de inngikk i hadde stor relevans for folket i Valsøyfjorden den gang for så lenge siden, kan vi lett fatte med en tanke innlevelse. Lervik-funnet er døren til en verdensforståelse som står oss fjernt.