7) Mot jul - Glasskuppel

I min var det et hus med trær rundt og et dådyr som stod i skogkanten. Inni huset var det lys, og det kom røyk ut av pipa. Det var som en slags magi, det å snu kuppelen på hode, og så følge med på snøen som fredelig dalte ned. Jeg var veldig stolt av gaven min, og glad i den. Derfor hadde jeg slett ikke lyst til at den skulle pakkes vekk når julen var over. Det var så deilig å ha den der, tilgjengelig, slik at jeg kunne se på den og få det til å snø over landskapet mitt når jeg ville.

Det var som om både julen og magien bodde inni glasskuppelen.

Det er nå sånn med fantasi, at den trenger næring for å vokse seg stor og vakker. Jeg tror at fraværet av for mange ting, gjorde at jeg måtte leke med det som var for hånden som barn. Det var god og næringsrik føde til fantasien, det. Jeg koste meg ordentlig med de få tingene jeg hadde, tok vare på dem og behandlet dem pent. Det var god lærdom i det også.

 Kanskje det er nettopp derfor jeg har så sterke minner om små ting, som for andre er ubetydelige paranteser? Den lille glasskuppelen fulgte meg i mange, mange år. Jeg så at det år for år ble mindre og mindre væske inni den, og til slutt sprakk hele kuppelen. Det var sorg i hjertet mitt da. Det landskapet som jeg hadde drysset snø over og spunnet drømmer i var redusert til en haug med plastbiter! Det var nesten ikke til å bære! Men så var det det likevel, merkelig nok. Mitt brustne barnehjerte tålte å bli lappet sammen.

Det var læring i det også. Kanskje hadde du også en slik glasskuppel i ditt eie en gang i tiden? Du vet hvilken følelse jeg snakker om når du snur den på hodet og får snøen til å drysse over landskapet inni kuppelen, og over fantasien din!

Mot jul - adventfortellinger av Beate Heide