• (Opphavsrett)
  • Photo: Mrs Wilson Fox (Opphavsrett)
  • Photo: Jarle Stavik, Nordmøre Museum (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • Photo: Jarle Stavik (Opphavsrett)

Leikvinstøgu et trønderlån med spennende historie

Flyttet på grunn av flom

En gang i gammel tid skal husene på gården Løken ha ligget nede ved elven. De skal så ha vært flyttet på grunn av at de var utsatt for flom. Dette må ha vært før 1600 tallet, da vi har kilder som forteller at husene sto nærmere fjellet en hva de gjør i dag. Det var to stuebygninger på det gamle Løken bruk som antagelig lå vest for dagens kirkegård. En gårdsbygning og en offisersbolig.

Flytting på grunn av ras

Flyttingen av gården var nok ikke så vellykket for når det gjaldt naturens herjinger var det å komme fra asken til ilden, fra flom til snøskred. I 1685 gikk et stort snøskred like forbi gården og tok med seg noen mindre bygninger. Hovedkirka i Sunndal som lå på Løykja ble tatt av det samme raset og aldri gjenoppbygd. Ingen menneskeliv skal ha gått tapt, men noen småfe ble visstnok tatt av raset. I 1690-årene gikk det atter et stort ras, som sparte gården, men som nok satte merker i folks bevissthet siden det ble husket fremdeles på begynnelsen av 1900-tallet. Man kan undre seg over hvorfor bonden på Løken ble boende fortsatt tross den store rasfaren. Man trodde seg nok trygg når ingen ting skjedde på flere år. Omkring 25 år gikk før det neste store raset gikk. Begge stuebygningene ble ødelagt.
Nå måtte alle innse at det ikke var værende så nærme fjellet og de av uthusene som lot seg flytte ble flyttet til det stedet der Leikvin ligger i dag. Kanskje måtte oppsitteren på gården bo i fjøset til man fikk puslet sammen det som kunne berges av de to stuebygningene til ett hus. Husene var ikke i god stand og er i flere offentlige dokumenter beskrevet som forfalne. Det var kanskje bakgrunnen for at et bedre hus ble satt opp i 1823.

Forskjellige byggefaser?

På deler av huset ser vi at i alle fall to bygninger er brukt til å lage til stua, så kanskje er noe av det rester etter gammelhuset. Med tidens gjenbruk av stokker kan derfor de eldste stokkene på bygningen som står i dag være fra 1600-tallet.
Bonden på Løken da huset ble satt opp het Endre Hågensen. Han overlot gården til sønnen Hågen Endresen i 1845. Han satt på gården til 1878, da han døde av tarmslyng. Det var hans enke som solgte eiendommen til Barbara Arbuthnott. I 1882 solgte hun videre til Lars Hoås. Lars var ikke noen god forretningsmann, det ble erfart når han innredet kjøkkenet til butikk. Det gikk mest i minus etter det vi ser av salgsprotokollen hans, som ble ført i margen på en helt annen bok.

Cochran som eiere

Gården ble solgt til briten Fredrik Wallace Cochran etter bare noen få år i 1886.
Det er ikke mange ting igjen etter Fredrik Cochran. En bibel trykt i glasgow med hans navn er så å si den eneste gjenstanden vi vet med sikkerhet var hans. Fredrik hadde følge med sin mor Mrs. Cochran som skal ha vært venninne med Barbara. Hun arvet Løken etter at Fredrik døde i september 1889. Som en troende anglikaner kunne ikke Mrs. Cochran gå i kirken sammen med lutheranerne i bygda. Derfor fikk hun bygd til et kapell til huset og en svalgang dit fra andre etasje. Mrs. Cochran døde i 1909 og huset gikk over til norske eiere.

Heidetida
Det var Konsul B. L. Heide fra Kristiansund som kjøpte Løken til feriebolig og gav eiendommen tilbake det norrøne navnet ”Leikvin” i 1909. Han hadde slått seg opp på sild og klippfiskeksport. Vi har noen bilder fa denne tiden som viser en tilsynelatende harmonisk tilværelse på Leikvin. Familien Heide fikk venner i Sunndal og ble brukt flittig de første årene. 1920 årene bydde på motgang for Heidefamilien. Konsul Heide og hans eldste sønn døde i slutten av 1920 og i årene etter herjet tuberkulose i familien. I 1935 døde Fru Maren Heide som da eide Leikvin. Hun hadde et ønske om å kvitte seg med eiendommen. Hun hadde en forestilling om at tuberkolosen satt igjen i veggene på Leikvin. Samtidig var det ikke ønskelig for Heide familien å selge huset til en privatperson med alt det innhold som var igjen etter Mrs Cochran og Barbara. Slik endte huset opp som museum eid av Sunndal Museumslag som ble stiftet spesielt med den hensikt å ta over Leikvin til museumsformål. Familien Heide var sjenerøs, huset med alt innbo kostet bare 12000.
 

2 comments

  • Interessant historie. Jeg undres litt over bruken av intetkjønnsbetegnelsen på Trønderlån. Kan det være at dette er utslag av en "trykkleif"? I Trøndelag sier vi da ei lån om huset, mens vi derimot snakker om et banklån.
  • Det er riktig, ei Lån (huset) er hokjønn, betrakt det som en trykkfeil. Her i Sunndal bruker vi som regel ikke å omtale hovebyggningen på gårdene for ei lån, og man ville vel i gammel tid ikke sagt trønderlån i alle fall, heller normørslån. Siden Trønderlån er den mest kjente betegnelsen bruker jeg den likevel.

Share to