Livet under 2. verdensklrig og angrepet på Odderøya

Tyskland satset på et overraskelsesangrep slik at Norge skulle gi seg uten kamp. Den 8. april ble ”Rio de Janeiro” senket av en polsk ubåt utenfor Lillesand og åtte menn ble drept. I overkommandoen i Berlin var de man nå redd for at invasjonen var røpet. Det, og at britene hadde minelagt den norske kysten gjorde tyskerne veldig nervøse. Tyskerne trodde at Norge kanskje var forberedt på et angrep fra deres side, men de tyske båtene kom i posisjon til rett tid. På det tidspunktet var 58 tyske krigsskip med 8850 utvalgte soldater på vei mot norskekysten. I tillegg sto tusen jager-, bombe- og transportfly med fallskjermsoldater parat. Tyskerne kom uoppdagene gjennom den britiske flåten. En av grunnene var at briterne trodde at tyskerne kom inn gjennom Atlanterhavet, ikke Nordsjøen.
Angrepet på Kristiansand (som vi skal fortelle mer om i hoveddelen) og Arendal ble utsatt i flere timer på grunn av tåke. Ved Kristiansand Festning møtte tyskerne stor motstand, og brukte tre forsøk før de kom inn til havnen. Men enda en grunn var at det skjedde en stor misforståelse, Kristiansand fikk nemlig en feilaktig melding om at det ene skipet bar et franskt flagg. Og lot derfor skipene passere forbi uten kamp. Dette var bakgrunnen for det som kom til å skje videre og det som vi skal presentere i hoveddelen.
I årene som fulgte etter 9. april var vanskelige tider med matmangel og rasjonering på omtrent alle områder. Det var i tillegg frykt og mistenksomhet, en måtte alltid være på vakt med hva en sa og gjorde. Disse vanskelige tidene førte også folk sammen. Folk ble avhengige av hverandre på en sterkere måte. Etter at de største byene var besatt, overtok okkupasjonsmakten kontrollen over media. Både radioen og avisene ble underlagt tysk sensur. Grunnen til dette var for å hindre at uønskede meldinger og meningsytringer som var imot tyskerne kom på trykk.
I de første krigsårene var matsituasjonen bra, men senere rundt 1942/43 ble det verre. Flere steder ble det mangel på mat. I Vennesla og Øvrebø-området var brødmjølet som ble solgt i forretningene elendig, og det gikk nesten ikke an å bake brød av det. Det ble dyrket en del korn, men de fleste måtte til Hægeland for å male kornet i mølla til Olav Larsen Hægeland. Byttehandelen som ble drevet mellom innbyggerne ble ikke godt motatt av myndighetene. Det ble rett og slett forbudt, og det ble ofte foretatt kontroll på veiene. Dersom noen hadde med seg varer som kunne ligne på byttevarer, kunne det bli et fryktelig oppstyr.

Helt i begynnelsen av krigen kom det påbud om å levere inn alle våpen. Radioen ble også beslaglagt. De som klarte å gjemme radioen sin lyttet ofte på sendingene fra London. Noen skrev ned nyhetene og leverte dem videre til andre som ikke hadde radio. Det eksisterte også en ”undergrunnspresse”, såkalte ”undergrunnsaviser” med siste nytt fra London. De offiselle avisene kunne ikke stoles på fordi de var fylt opp med nazipropaganda.
I intervjuet med Alf Håberg ble vi fortalt om hvordan det var å leve under 2. verdenskrig og den tyske okkupasjonen.
Alf Håberg forteller:
Sommeren 1940 erobret Tyskland hele Europa. Det kom masse hester fra mellom- Europa. De skulle bruke dem i kamp, og de gikk rundt og beitet på jordene. Det kom offiserer rundt om på gårdene som bestemte hvor mange soldater og hester som skulle være på hver gård. På gården til Alf Håberg kom en mann som skrev med kritt på veggen: "4 soldater og 7 hester."
Så kom de med hestene. Naboen mente at det ikke skulle noen hester til dem, men pekte heller ut retninga til Håberg- gården. Så var jo problemet hvor hestene skulle få stå. Først så foreslo de et vognskjul som min far hadde bygd, men gulvet var tynt og hestene var store, så det gikk ikke. Min far var da redd for at hestene kom til å falle igjennom og ødelegge både skjul og skade seg selv. Så foreslo en av offiserene at de kunne stå nede med den store bua. De kunne vel være der mente de? ”Nei, sa min far. Hvis dere setter fra dere hestene der, så rigger jeg til en kanon på fjellet der borte, og skyter alle hestene.” Tyskerne så rart på min far, og lurte vel på om han var alvorlig. Med et smil om munnen spurte de: ”Ja, hvorfor skyter du hestene?” ”Jo”, sa min far. ”Rett nedenfor bua står brønnen og der er vann til alle sammen, og hvis dere setter hestene til å beite der, så vil vannet i brønnen bli forurenset”. De kunne jo ikke annet enn å gi seg med det. Men kunne de ikke få grave ut under skjulet? Under skjulet var det allerede gravt litt og det var murt opp med noen stein. Kunne de ikke grave ut og ha hestene der? Jo, det kunne de. Det var jo bare å grave opp, så kunne de ha hestene der. Resultatet ble jo at det ikke kom noen hester opp i det hele tatt. De ble stasjonert hos naboen i stedet. Hestene gikk rundt forbi. Beitet litt her og litt der. De utrolig store dyrene skapte frykt blandt innbyggerne.
Men så var det hvor de fire soldatene skulle være da. Vi bodde jo i et stort hus, og vi hadde et loft som vi kalte for Besteloftet. Det var et stort rom, og det var en stor dobbeltseng der og greier. Min far sa at det kunne de få, hele rommet, alt sammen. Og det likte de godt. Det var god plass til fire soldater der. Resultatet var at det isteden kom 2 offiserer for å bo der, men det var kanskje like greit. Den ene av offiserene var litt rund, lovijal og litt mer rolig av seg, mens den andre var en mer brauten kar som ville til England, for han skulle ta engelskmennene han. Det var kjekke greie folk, de ordna med seg selv. De satt gjerne rundt bordet vårt og spiste mat, men de hadde mat med selv. Selv om de noen ganger fikk noe mat av oss også. Kanskje en dessert eller noe annet. De var veldig hyggelige.
Så var det en episode som rett og slett ikke var hyggelig. En dag så narret vi min lillebror Ivar. Rett innenfor døra, så hadde vi rigget til en liten ”festning” med noen kubber. Og så hadde Ivar en kruttlapp- pistol. Med en gang tyskerne kom inn i rommet så skjøt han. Det var skummelt å se hvilken effekt dette hadde på tyskerne. Den ene ble så sint at han skalv. Etterhvert så skjønte de jo at det bare var en liten guttunge som hadde spilt dem et puss, og den sinte offiseren ble etterhvert roet ned. Men det var en veldig skummel affære.
Rundt forbi så gikk det soldater, og her og der så hadde de skyteøvelser hvor de skjøt med skarpt. De hadde en veldig fin stilling hvor de kunne skyte utover vannet og mot kirka. Det var veldig disiplinerte soldater. Det var veldig kjekke karer som hadde orden i sakene sine, og de fant aldri på noe tull. Det var veldig mange soldater som gråt og hadde det vondt. Det var ofte unge menn. Mange var jo ikke stort eldre enn 19-20. De visste at de skulle i kamp.
Min svigerfar, far til Solfrid, fikk en innkallelse til hæren rett før krigen startet, og når tyskerne angrep stod han og besvarte ild mot tyskerne.
Det var tåke over fjorden, og det var vanskelig å se. Klokka 0503 gikk Odderøy-festningen over til høyeste beredskap. De hadde fått vite at flere krigskip, store og små var like utenfor Oksøy. Da krigsskipene ikke stanset på varselskuddene, måtte Odderøya åpne ild mot fartøyene. De åpnet ild mot skipene på 6000 meters avstand etter ordre fra kommandanten, oberstløyntnant O. A. Fosby. Alle kanonene ble bemannet, og samtlige ble avfyrt mot skipene. Nå kom det også fly inn over kysten, og de åpnet ild mot disse med luftvernmitraljøsene stasjoner rundt forbi. Noen av flyene greide å slippe bomber ned på ammunisjonslagerene, og de gikk i lufta med enorme eksplosjoner med stor omkrets.
Ammunisjonslagerene var lagt i kløfter i skjul for angrep fra havet. Krigsskipene svarte også med ild. Heldigvis så skjøt tyskerne litt høyt, og prosjektilene fløy over Odderøya og ned på andre siden. Min svigerfar sa at de kunne kjenne lufttrykket fra prosjektilene når de fløy over hodet. Et prosjektil traff blandt annet tårnet på domkirken, som ble skutt av. Hele 262 bygninger ble skadet, 13 sivile personer ble drept og 17 alvorlig såret. Tyskerne trakk seg tilbake og la seg på trygg avstant fra kanonene på Oddeøya. Senere på dagen kom den tyske krysseren ”Karlsruhe” inn over kysten i voldsom fart. De på Odderøya hadde fått beskjed (uvisst av hvem) om at de ikke skulle skyte på franske eller engelske skip, men ingen visste hvem ”Karlsruhe” hørte til. Det kunne nesten se ut til at det gikk under et fransk flagg, så det ble ikke beskutt. Når man fant ut at det var et tysk skip, var det allerede for sent. Kanonene kunne ikke skyte på skipet på denne korte avstanden, og tyskerne kunne hoppe i land uten stor motstand. Med skrik og skrål stormet tyskerne Odderøya. Når tyskerne ankom toppen, stod alle nordmennene rolig utenfor brakkene uten å åpne ild mot tyskerne. De livredde tyskerne som lett kunne ha blitt skutt på vei opp, stilte opp nordmennene og holdt vakt over dem. Hvis nordmennene hadde åpnet ild, så ville mange liv gått tapt. Stemninga på toppen var utrolig spent, og min svigerfar fortalte om en mann som holdt på å bli skutt etter forsøk på å komme seg vekk fra rekkene og inn i brakken igjen. Nordmennene ble holdt ”fanget” der til kvelden. Rundt midnatt kunne svigerfar gå hjem sammen med de andre norske soldatene.

På Øvrebo var det skole under hele krigen. Det ble skiftet ut noen lærere, og noen ble arrestert i 1944. Tyskerne holdt seg unna skolene og det var lite nazipropaganda i skolene.
I Øvrebø hadde tyskerne bygd opp en stor militærleir på Homme. Brakker for mannskaper, depoter og garasjeannlegg var noe av det tyskerne brukte leiren til. Etter den tyske kapitulasjonen ble russiske krigsfanger innkvartert i de tyske militærleirene. En tid ble Hommeleiren tilhold for russerne. Russerne ble populære blant lokalbefolkningen, og leiren på Homme ble et samlingssted for hele bygda.
Det gikk buss fra Øvrebø og ned til byen. Det var ikke mulig å få tak i bensin, så de måtte brukte vedgass til å drive motoren. Fra rogn, osp og bjørk ble det kuttet små fliser som ble kalt for knott. Knotten ble tent på, og så kunne bussen kjøre. Når bussen kom til Skarpengland så måtte de fylle på med mer knott. Oppe på taket hadde de et stort lager av dem med seg, så det var bare å klatre opp på taket og hente mer. Etter denne stoppen, pleide bussen å nå byen før man måtte fylle på mer. Bussene ble stuet med folk. De stod på taket, i døra, over alt hvor det var plass. Det gikk kanskje ikke fort, og vi måtte noen ganger ut å sku i bakkene, men vi kom fram.
 

Avslutning
Gjennom intervjuet med Alf Håberg og den informasjonen vi fant i de relevante bøkene og artiklene har vi fått en innføring i hvordan livet på Sørlandet var under krigen. Det må ha vært vanskelige tider ikke minst på grunn av kampene som foregikk, men også matmangelen og rasjoneringen som foregikk på alle områder. Frykt og mistenksomhet var noe de fleste måtte leve med under krigen og folk flest måtte alltid være ”på vakt”. På den andre siden har vi også sett at slike tilstander førte folk sammen. Folk ble mer avhengige av hverandre enn det de hadde vært før. 110 norske aviser ble lagt ned under okkupasjonen etter tysk press. De som var igjen ble ledet av naziredaktører og serverte mye propagandastoff. Folk måtte da samarbeide og slik ble undergrunnspressen opprettet. Nyhetene som kom fra London ble skrevet ned av dem som hadde mulighet til å høre radiosendningene og ble så trykt i ”undergrunnsavisene” som senere ble delt ut til folket. At dagliglivet til de aller fleste forandret seg under okkupasjonen, er det ingen tvil om. Matmangel, dårlige økonomiske og hygieniske forhold, stadige kontroller gjennomført av tyske soldater, politet og spesielt Gestapo var noe en måtte leve med. Hverdagsmotstanden, altså små trasshandlinger med lav risiko som styrket moralen og irriterte okkupasjonsmakten, ble gjennom krigen stadig mer utbredt. Disse handlingene hjalp i noen grad med å holde motet oppe, og de viste at selv under de dårlige forholdene som de levde i, var det fortsatt et håp om at man ville klare seg.
Det har vært både spennende og morsomt å jobbe med dette prosjektet. På den faglige siden har vi fått et dypere innblikk i hvordan livet var for vanlige mennesker under krigen og okkupasjonen. Vi har også fått sett på hvordan vanskelige tilstander og situasjoner har ført folk sammen. Gjennom intevjuet med Alf Håberg, som har opplevd krigen, har vi fått et mer direkte og autentisk innblikk på hvordan livet var under krigen, og de selvopplevde historiene han fortalte har vært mer interessante enn om vi skulle ha lest dem ei bok eller på internet.

 

Kilder
Intervju med Alf Håberg
”Før og like etter frigjøringen”, utgitt av Vennesla Historielag i 1995
”Kampen i Norge 1940”, av Andreas Hauge. Utgitt av Dreyers Forlag-Oslo
http://www.snl.no/Norge/Norge_under_den_annen_verdenskrig_(1939–45)

 

Share to