Dukkekoppene

Eller hvordan den magiske døra til barndommen kan åpnes av små falle-i-staver-opplevelser i butikken.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men de fleste jenter jeg kjenner hadde koppestell som barn. Det var små miniatyrkopper med tefat og asjett, sukker-og fløtemugge og en kaffekanne. De fleste jeg kjenner har også lekt med disse små dukkekoppene. Lekt på liksom - leker der de har servert hverandre og dukkene sine. I leken etterlignet vi de voksnes prat. For meg er koppene symbolet på en tid som er forbi, en barndom full av lek. Når jeg ser dukkekopper, vekker det derfor sterke minner.

Porten til barndommens rike er ikke helt lukket igjen. I glimt kan jeg få øye på den lille piken jeg engang var. Det lille lekende barnet som bor i og er en del av meg, men som sjelden slipper frem. Ofte er det små ting som kan få minnene til å blomstre. Denne gangen var det synet av en liten piknik-koffert med bitte små dukkekopper. Selve kofferten var ikke mer enn 5 cm lang og den inneholde et helt lite service. Jeg ble stående helt fjetret foran hyllen med dukkekoppene. De minnet så fryktelig sterkt om barndommen. En barndom der verden var lek dagen lang. En barndom med fantasi og tid. En barndom uten krav om å følge klokken. Det er som om det alltid var sol i min barndom. Det huskes sånn, selv om jeg vet at de klimatiske forholdene slett ikke er av en slik karakter i arktiske strøk. Kanskje er det fordi sanseinntrykkene ble så sterke når det først var sol? Eller er det fordi hukommelsen vår er så selektiv? I min barndom husker jeg i alle fall spesielt godt at det var solskinn.

Dukkekoppene satte i gang minner om lekehus ute, om servering av saft og tørre kjeks. Og ikke minst om mine dukkekopper. Jeg elsket koppene mine, og lekte mye med dem. Jeg pleide å snu en pappeske opp ned, legge på duk, og servere dukkene mine liksom-mat. Det ble ofte rett høyde slik at dukkene kunne sitte på gulvet. Det var en lek jeg ofte lekte alene. Da kunne jeg forsvinne inn i eventyrets magiske verden, småsnakke for dukkene og holde fest. Det var en rik verden. En parallell, men likevel virkelig verden i leken. Jeg hadde ikke så mange ting og leker som barn. Det er kanskje derfor jeg husker tingene mine så godt? Jeg hadde en dukke som jeg fikk da jeg var fem år. Det var en sovedukke med blåtøyskjole med forkle til. Hun hadde strømper og sko. Det var denne dukken jeg pleide å servere liksommat til med dukkekoppene.

Alle tingene mine, barndommen min og barnet jeg engang var sto så klart for meg der foran hyllen med miniatyrsettet. Det fikk en symbolsk mening. Koppene var pakket ned i en koffert og de var mindre enn de jeg hadde som barn. Det var et symbol på en barndom som er over men likevel til stede. De symboliserte koppene jeg engang hadde hatt, men var i miniatyrstørrelse og kunne slett ikke brukes til det jeg engang hadde brukt dem til. Men de talte sterkt til meg. De minnet meg om noe halvglemt, noe utydelig, noe langt borte. Jeg trenger vel ikke si at jeg kjøpte den lille kofferten med koppestellet i?

Og nå er den lille kofferten havnet hos en venn, som et minne pakket inn i gavepapir og med de beste ønsker på dagen. Denne teksten følger med. Den skal minne oss om det barnet vi var. Den livsgleden vi hadde og den ukompliserte verden der fantasi og virkelighet vandret hånd i hånd.

Share to