Da fatter'n tok lappen var det ingen vei tilbake. Nå skulle det teltes!

Denne bragden skapte vill oppstandelse hjemme. Jeg var for en gangs skyld oppriktig stolt av faren min og skrøt uhemmet av ham, og mutter'n var fra seg av glede og stolthet over denne makeløse mannen. Hun smilte og lo og gav seg ende over, og formelig løp til Møllhausen nedi gata for å kjøpe en marsipankake til ettermiddagskaffen - dette skulle sannelig feires. Han hadde klart det!

Faren min var ingen praktisk mann. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang så ham med et verktøy i hånda - ikke engang en hammer eller skrutrekker. Det nærmeste han kom det som kan kalles praktisk arbeid, var å bytte sikringer i huset. Det var hans jobb. 

Med fatter'ns førerkort, som forøvrig sto oppstilt på et lite teakbord i stua sammen med bilder av mormor, var familielykken nå komplett. Vi var blitt en oppegående og moderne familie. Vi fulgte med i tiden. Vi var med. Men oppi all denne idyllen slo det meg etter hvert at det var en ting som manglet: en bil. Flere av kameratene mine hadde bil, så hvorfor skulle ikke vi ha, nå som vi hadde førerkort og alt? I et dristig øyeblikk tok jeg det opp med fatter'n, uten å ha store forhåpninger. Reaksjonen hans var verre enn fryktet. - Er du fra vettet, gutt? Vet du hva en bil koster? Sikkert ti-femten tusen kroner! Så tok han en kort pause før han ristet på hodet, smilte sarkastisk og nærmest spyttet ut ordene: - En bil - ha! Noe så idiotisk! Nå har moren din gnålt i årevis, ja nærmest tvunget meg til å ta dette fordømte førerkortet - og nå begynner du også! Vet du egentlig hvor vanskelig det er å kjøre bil i Oslo, hva? Vet du det? Med både trafikklys og bakkestart og ... og... alt mulig. En bil kommer ikke på tale!

Jeg vet ikke hvordan moren min gikk fram, men etter noen dager var salongbordet i stua dekket med fargerike bilbrosjyrer. Broren hennes var bilkyndig og hadde anbefalt henne en Ford. En kveld mens hun satt og bladde i brosjyrene, utbrøt hun: - Jeg synes vi skal kjøpe en Ford. Hun kikket bort på fatter'n som satt ved radioen og hørte nyheter. - De er best, fortsatte hun. - Og så har de så mange fine farger! Da sprakk det for fatter'n: - Ford? Av alle biler vil du ha en Ford? Herregud, Henry Ford var nazist, for pokker! Jeg skal ikke ha noen nazibil - over mitt lik!

Det ble en Ford. En Ford Taunus 12M. Blå og gild i fargen, 50 hk og med speedometer oppstilt til 160. Jeg var verdens stolteste gutt. Fatter'n og jeg var stadig ute og øvelseskjørte på småveiene i nabolaget, og han begynte etter hvert å få bedre dreis på kjøringa. Selvtilliten og humøret steg. En dag ble vi enige om at tiden nå var inne til den ultimate kjøreturen, den som lenge hadde vært vårt store mål: fra oss til farmor, nesten en kilometer unna, med kjøring på den store, trafikkerte Ringveien. Og han klarte brasene med glans, bortsett fra noen mindre tabber som resulterte i litt tuting fra andre biler.

Veien fra lykke til fortvilelse er som kjent kort. Dette fikk jeg smertelig erfare en dag foreldrene mine kom inn i stua med en svær, tung sekk. De slengte den fra seg på gulvet, og mutter'n smilte oppspilt til meg og sa: - Se hva vi har kjøpt! Et telt! Et flott firemannstelt!

Jeg forsto straks hva dette innebar. Jeg kunne bare glemme å ta toget til mormor denne sommerferien. Sommeren hos mormor - det var sommer, det. Med bading, fisking og fotball. Hoppe i høyet. Hjelpe til med slåtten. Hente inn kuene om kvelden. Kjenne varmen fra hesten når den varsomt spiste epler fra hånda mi. Sove så lenge jeg ville. Bare gjøre morsomme ting jeg ikke kunne gjøre i Oslo. Men denne ferien skulle altså tilbringes i telt.

Noen dager senere la vi i vei i vår flotte, nye Taunus med telt i bagasjerommet. Allerede før vi passerte Grorud hentet mutter'n fram norgeskartet fra hanskerommet og brettet det utover. Hun snudde seg mot meg og sa: - Dette skal bli noen fantastiske uker! Og tenk på hvor morsomt det blir å begynne på skolen igjen i høst - når geografilæreren din snakker om Mjøsa, Sognefjorden og Galdhøpiggen, kan du rekke opp hånda og si: Der har jeg vært! Jeg grøsset ved tanken.

Jeg kan fremdeles, etter nærmere femti år, føle et visst ubehag for stavkirker, hardingfele, setertun med rømmegrøt og folkedans. Det er kanskje fordi jeg er bygutt i blodet. Men sommerminnene om mitt paradis hos mormor er stadig lyse og sterke. Der gress og eng luktet så godt. Og himmelen alltid var blå.