Radioen med trolløye

Jeg så meg selv som barn, på divaen under radiohylla i morhuset. Der hørte jeg Barnetimen for de minste klokken halv ni hver eneste morgen. Der var Alf Prøysen og fortalte om Teskjekjerringa, eller Anne-Cath Vestly med Aurora og lillebroren Sokrates. Jeg likte så godt fortellerstemmen til Anne-Cath at jeg ble rent skuffet da jeg år senere så henne på Fjernsyn. Fantasien min hadde tegnet henne så annerledes for meg.

På lørdager var det lørdagsbarnetime med spennende hørespill for barn presis klokken fem. Kjenningsmelodien betydde at Lørdagsgodteriposen, ukas ubetingede høydepunkt, kunne åpnes. Så kom Alf Prøysen og sang om Sparegrisen som måtte få toøringen sin. Mine kobberslanter hadde en lei tendens til å forsvinne på butikken til han Tonning. Der var det mye godt å få for dem; Valgets kval var ofte vond: Klubbe, eller Sweet Mint, Melkesjokolade eller en dropseske? Godteri med god lukt innpakket i gilde farger gjorde ikke akkurat valget lettere. Hørespill fra fjerne himmelstrøk; Toya, Veien til Agra og Stompa… Å, som jeg likte han!

Mest av alt var radioen til alvorlig bruk. Faren min var fisker på de store fiskebankene utenfor Troms. Derfor hørte vi alltid værmeldingen. Det var Dalstrøka innafor, kysten Lindesnes til Stadt og mange andre merkverdige ord for en liten pike, stiv kuling med vind opptil storm i kastene sa meg ikke så mye, men mammas alvorlige ansiktstrekk fortalte når hun ble bekymret.

Trolløyet beveget seg. Det var som om det bodde en person inni radioen. På søndager hørte vi på Fiskeribølgen. Da snakket båtene ”hjem”. Det var artig radio, det. Mennene fortale om bruk som var slitt, og halvttriehundre fisk de hadde dratt, og at de var på landtur. Kjerringene heime var knappere i praten. De var mindre vant og ville ikke legge ut privatlivet sånn uten videre. De sa at alt var bra heime, og så la de på.

Når han pappa var heime var det sport om søndagene. Det var kjedelig. Da så jeg heller på trolløyet mens de voksne kommenterte rundetider på skøyter eller tittet på tippekupongen.  

Det var bare en stasjon. Radioen var ikke på heile dagen. Om fredagene hørte vi hørespill for voksne. Før jeg begynte på skolen kunne jeg kjenningsmelodien til Dicky Cick Dickens, den farligste mann i Chicago. Han som hadde en kjæreste som het Effi Malcome.  

Alt dette raste gjennom hodet mitt i et spittet sekund, bare av det velkjente synet av radioen med trolløye på hylla ved vinduet.