Skipsbyggmester Johan Chr. Jacobsen
Jacobsen var født i Stavern 1841, og hadde fått sin utdanning ved Marinens verft i Horten. Senere kom han til Jørgensen og Knudsens skipsbyggeri på Holmen i Drammen, hvor han som konstruktør og byggmester fikk bygget ikke mindre enn 47 skip. Der bygget han blant annet også selfangstskutene Cap Nor, Diana, Hekla og Mjølner.

Chr . Brinch fra Christiania kjøpte Jørgensens verft i Svelvik i 1872. Brinch ansatte i 1880 Jacobsen som fagmann og bestyrer for verftet. Mens Chr. Jacobsen var i Svelvik lagde han tegninger og konstruerte flere selfangstskuter som ble bygd i Sandefjord og andre steder. I 1896 flyttet Jacobsen fra Svelvik til Sandefjord. Der begynte han som skipsbyggmester på Framnæs mek. Verksted, og virket der til sin død i 1916.

Otto Nordenskjøld
Cap Nor og Hekla ble kjente polarskuter og ble døpt om til Antarctic og Scotia. Antarctic ble brukt som ekspedisjonfartøy for Otto Nordenskjøld i Antarktis fra 1901-1903 med nordmannen C. A. Larsen som kaptein. Skuta ble skrudd ned av isen i en kraftig storm. Ekspedisjonsmedlemmer og mannskap kom alle fra det med livet i behold etter kraftige påkjenninger.

Scotia ble kjent som ekspedisjonsskip for en Skotsk sydpolekspedisjon i 1902 – 1904.

Ernest Shackleton
På Framnæs bygget Jacobsen ishavsskuta Polaris, omdøpt til Endurance i 1914 av Shackleton som benyttet den som ekspedisjonsskip på sin dramatiske tur til Antarktis. I oktober 1915 blåste det opp til en voldsom storm og veldige ismasser veltet seg over Endurance som langsomt men sikkert ble forvandlet til pinneved før den forsvant i dypet.

Patria/Belgica
I 1884 i Svelvik bygget Jacobsen selfangstskuta Patria som var en 3 masters barkrigget dampbåt som målte 284 brt. reg. ton. Hun var 30 m lang og 6,5 m bred, og var utstyrt med en hjelpemotor på 35 hk. produsert ved Nylands Verksted. Kjøl og kjølsvin var av solid eik innkjøpt fra England, mens skipssidene var av eik og norsk fjellfuru. Utenpå der igjen et lag ishud av solid laurbærtre, et hardt matriale som er vanskelig å bearbeide med vanlig verktøy. Spantene var dobbelt så mange og dobbelt så tykke som i vanlige seilfartøy. Forstavn og akterstavn i store dimensjoner var av norsk selvgrodd kroket eik som skipsbygger Jacobsen selv plukket ut på vokststedet. Baugen var forsterket og beskyttet med støpejernsbånd. Forstavnen var utformet slik at Patria kunne gli over isen og bryte den ned med sin vekt. I davidene hang fire solide livbåter.

Cap Nor, Diana, Hekla og flere andre av Jacobsens ishavsskuter var bygget etter samme konsept som Patria.

Den første overvintring i Antarktis
En belgisk antarktiks-ekspedisjon kjøpte skuta i Sandefjord 1896. Patria ble omdøpt til Belgica. Leder av ekspedisjonen var den belgiske marineoffiser Adrian de Gerlache de Gomery. Han utrustet skuta for en reise til Vest-Antarktis.

I 1897 seilte de sydover mot målet. Uten at det var planlagt frøs de fast i pakkisen i februar 1898. De var ikke utrustet for overvintring, og led mye da de hadde lite mat og dårlige klær.

Først 14. januar 1899 slapp isen tak i Belgica, og hun hadde gjennomført den første overvintring i Antarktis. Ekspedisjonen fikk en stor vitenskapelig betydning. Den brakte med seg hjem den første årsrekke av videnskapelige obsevasjoner fra disse trakter. Av særlige betydning var den første rekke antarktiske vintertemperaturer.

Roald Amundsen
Med på ekspedisjonen var det 6 nordmenn, deriblant Roald Amundsen som var styrmann ombord. Det var hans første erfaring med Antarktis.

I en av sine bøker skriver Roald Amundsen om den farefulle ferden i sterke stormer, mellom høye isfjell, langs kanten av den antarktiske ismasse på vei vestover. I full storm oppdager de en åpning i isen mot syd, og beslutter med stormen i ryggen å holde inn i åpningen.
Det var en generaltabbe. Råken lukker seg bak dem. De lå fast i den antarktiske is, drivende rundt i det ukjente sydhav ved begynnelsen av en lang polarvinter. I tretten måneder lå de fast i isen som i en skrustikke.

To mann ble sinnsyke og tre døde. Alle mann ble angepet av skjørbuk, og alle untatt tre, ble sterkt svekket av sykdommen. De levde på sel og pingviner som de fanget på lange slitsomme jakturer innover isen.

Hjemreisen
Da solen kom tilbake etter den lange antarktiske polarnatten oppdaget de etter hvert en råk 500 meter borte, og de begynte å skjære og sprenge seg gjennom isen. De brukte flere uker på dette arbeidet før de kunne taue Belgica ut av råken til rom sjø.

På veien hjem seilte de via Magellanstredet, hvor de hadde store vanskeligheter med å finne veien ut av stredet. Til slutt, etter en slitsom tur kom de tilbake til Europa i 1899, to år etter at de var reist ut. De hadde beregnet å være borte et halvt år.

Belgica er et av få forskningsskip som har vært både i arktiske og antarktiske områder og det var ombord der at Fritjof Nansen og Roald Amundsen møttes for første gang.

To verdenskriger
Under første verdenskrig ble Belgica omdøpt til Isfjord, og brukt som frakteskute i kullfart mellom Svalbard og Norge. Isfjord ble i 1918 kjøpt av firmaet
Kristian Holst i Harstad, igjen omdøpt til Belgica og brukt til lekter, blant annet til å salte fisk i.

I 1940 ble Belgica rekvirert av britiske styrker og brukt i ammunisjonsfrakt. 19. mai samme år bombet tyske fly skuta og hun sank. Vraket ligger i dag på 22 meters dyp utenfor Stangnes i Harstad.

Belgisk polarhistorie
Rundt påsketider i 1990 fant dykkere fra Harstad sporsdykkerklubb vraket av Belgica. I Belgia har dette skapt liv og røre. Belgica har like stor status i belgisk polarhistorie som Fram og Gjøa i norsk. I 1980 årene ble det laget en utstilling av det nasjonale sjøfartsmuseum i Atwerpen om Belgica og hennes fantastiske ferd til Antarktis 1897.

I 2006 kom en større delegasjon med belgiske vitenskapsmenn til Harstad for å ta en befaring av vraket. De ønsker å flytte hele vraket til et museum i Belgia. Hvis dette ikke lar seg gjøre, vil de prøve å bygge en tro kopi av Patria/Belgica som i sin tid ble bygget av skipsbyggmester Johan Christian Jacobsen på Brinchs verft i Svelvik.