Oldfunn fra Nes
I 1947 sendte Oskar Mehl flere brever til Theodor Pettersen på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Nede på Hammeren på Nes hadde han funnet flere saker som han mente var fra steinalderen. Mehl hadde tidligere vært i kontakt med Pettersen angående flere mulige gravminner på Nes. Disse hadde Mehl villet undersøke nærmere. Det var slik to pakker med gjenstander som ble sendt oppover til Trondheim, både fra Hammeren og fra et sted som kaltes Flaten litt lengre nord.
Mehl mente at gravene på Nes var fra steinalderen, ja kanskje fra eldre steinalder ut fra gjenstandene å dømme, og undret seg om han her hadde noe svært sjeldent for hånde. I mange saker når folk kommer med mystiske steingjenstander til arkeologene må vi skuffe og si som sant er at den er dannet av naturen. Om Mehl fikk den samme beskjeden er ikke godt å si, men i brevet hans i arkivet har i alle fall noen, kanskje Pettersen selv, skrevet naturdannelse bak hver eneste gjenstand Mehl beskriver og leverer inn og dermed sparket bena under for en eldre steinalder datering. Oskar Mehl var likevel inne på noe, for på Flaten var det graver, i det tilfellet der Oskar Mehl gravde var det en branngrav. Gravhaugene var også av en spesiell utforming og det var slik rett å stille spørsmålstegn ved dem om det var vanlige gravhauger fra jernalderen det var snakk om. Og beskrivelsen av anleggene slik de var i 1947 er fremdeles verdifull, spesielt beskrivelsen av flere firkantede gravrøyser. En gravform som er svært sjelden.
Nevnt i sagaene?
Ola Dønheim, da pensjonert lærer, sendte i 1968 inn et brev til Konsvervator Møllenhus i Trondheim. Ved Utistu på Nes ligger en haug som blir kalt for ”Kongenshæn”, i brev omtalt som Kongshaugen. Dønheim som var svært interessert i Gisle Sursson Saga undret på om Nes kunne være det som er omtalt som Flyndrenes i sagaen. Det var også funnet vikingtidsfunn fra gården, to sverd som ble oppbevart i Kristiansund og som gikk tapt når tyskerne bombet i 1940. Han så gravene og Kongenshæn i sammenheng med det. Kongenshæn var rund med en stor steinblokk i midten og flere lange flate steiner anlagt i ring rundt denne. Kunne det være snakk om et gammelt Tingsted? Svaret fra Vitenskapsmuseet var tvilende og det var nok en ansporelse til at Dønheim skrev nok et brev og ba om at noen måtte komme og se nærmere på stedet.
Kort tid etter kom den aspirerende arkeologen Fredrik Gaustad til stedet. Han konkluderte med at det ikke var snakk om et tingsted, men en gravhaug som var blitt svært modifisert på i årenes løp. Han fant også flere gravrøyser spredt utover mot Nesøysundet, en del av dem nevnt av Mehl mange år tidligere. På Nes var det nå både funnet gravhauger, gravrøyser, merkelige små gravhauger, langrøyser, firkantede røyser og skipsformede røyser. Området de fantes på strakte seg en liten kilometer fra Nesøysundet og bakover på Neshalvøya. Det er slik ikke noen stor tvil om at Nes må ha spilt en sentral rolle i området i forhistorisk tid. Teorien om at Nes er vikingtidens Flyndrenes er slik ikke så usannsynlig.
Utgravinger på Flaten på Nes
Historien med undersøkelse av gravene var ikke slutt med dette. I 1972 ønsket Johan Nes å dyrke opp området flaten. I den forbindelse kom Odmund Farbregd fra Vitenskapsmuseet i 1973 for en kort undersøkelse. Han konkluderte med at gravene på Flaten var nettopp graver og at området derfor ikke kunne frigis. Ingen ting annet enn kull ble funnet under denne utgravingen også og det mest bemerkelsesverdige som huskes av de som lever enda er at Farbregd brukte å bade i sjøen hver dag, dette var i juli og svært varmt, og at han en dag stupte inn i en stein rett under vannoverflaten.
Fra et vitenskapelig ståsted var derimot stupet inn i fortiden mer vellykket. Kullprøven viste en alder på ca 2560 før nåtid. Altså begynnelsen av førromersk jernalder eller slutten av bronsealderen. Tidsmessig var man nå nesten tusen år lengre tilbake i tid en tidligere antatt. Noen av haugene var små og uregelmessige i formen og minnet ikke så mye om det man normalt forbandt med graver. Gravfeltet ble anslått til å være av stor arkeologisk verdi og dyrkingsplanene gikk i vasken.
Andre runde med utgravninger på Nes.
Det norske forsvaret var langt mindre interessert i denne verdien og kjørte tunge beltekjøretøyer over Flaten under øvelsen Teamwork i 1980. Flere av dem ble skadet og det ble slik duket for en utgraving og restaurering av gravfeltet. Det ble tatt nye kullprøver som bekreftet alderen på gravene, fra ca 500 f. kr til omtren år 0. I tillegg dukket det opp en del flint og kvartsittgjenstander på bunnen, noe som normalt ikke blir forbundet med jernalderen. Funnene ble gjort i grusen under graven, så kanskje var det ingen sammenheng. Kanskje området Flaten på Nes var tilholdssted for mennesker også før jernalderen og at det er disse man fant spor etter under gravhaugene? I begynnelsen når jern var sjeldent fortsatte man kanskje med å bruke steinredskaper på Nes? Uten en mer grundig analyse av redskapene er det vanskelig å gjøre annet enn å stille spørsmål.
Var kongenshæn en såkalt domarsirkel?
Kongenshæn er i dag omtrent slik som den så ut for 50 år siden. Ved siden av haugen som nå er en del av hagen på Utistu ligger steinbenker og bord. På haugen ligger fremdeles flyttblokken i midten og et par flate steiner av samme fasong som benkene ligger flatt på marken rundt. Kanskje er steinbenkene hentet herifra? Hvis vi ser for oss at steinene opprinnelig er fra stedet kanskje de har stått oppreist? Det er mange spørsmål som ville vært spennende å fått svar på i den forbindelse. Kanskje det har stått nærmest en sirkel med bautasteiner rundt den store steinen i midten…
Så langt kan bøndene på Nes smykke seg med å ha det eldste gravfeltet i Sunndal Kommune, det er ingen andre som kommer nærme en gang. Og ut fra mengden av yngre gravformer rundt omkring på Nes ser det ut som om bosetningen har vært mer eller mindre konstant i tillegg, så kanskje er det den eldste gården også? Det er det vanskelig å si noe sikkert om siden en del løsfunn tyder på bronsealder bebyggelse også andre steder i kommunen. Hvis en hadde skiltet og tilrettelagt området kunne det kanskje til og med blitt en liten attraksjon?