• Photo: Birgitte E. Akerhaugen
    (Copyright)
  • Photo: Birgitte E. Akerhaugen
    (Copyright)
  • Photo: Birgitte E. Akerhaugen
    (Copyright)

Andreas Holsts ”Charakteerbog”

En liten rød notisbok

Bestemor døde høsten 2005. Utpå senvinteren var huset tømt, bare noen kasser med søppel sto igjen. Jeg skulle flytte inn i huset, og hadde gitt beskjed om at jeg kunne ta meg av søpla. Ikke uten baktanker – av erfaring vet jeg at generasjonen over meg har et litt annet syn på hva som er ”søppel” enn det jeg har, så tanken var å ”evaluere” kassene med søppel før de ble transportert videre.
 

Blant de tingene jeg plukket ut av kassene, var en liten, rød notisbok. I første omgang fisket jeg den ut bare fordi omslaget var morsomt, med et gammeldags bilde av en gjetergutt og en sau. Men da jeg åpnet den, ble jeg overrasket - på første side sto det, med sirlig håndskrift: «Charakteerbog for Andreas Holst 1831». Andreas Holst? Tippoldemor het Holst, hun var født rett før 1860 en gang… Jeg bladde videre, og oppdaget at de to neste sidene ganske riktig var fylt med karakterer – men tilsynelatende de samme karakterene på begge sider, bare skrevet med to ulike håndskrifter. Hvorfor?
 

 

Hans Faye Holst notater

Den største overraskelsen fikk jeg da jeg bladde om enda en side. For der sto det, på venstre side: «Anno 1788 den 10 Februar er jeg Hans Faye Holst født. Mine faddere vare…» Og på høyre side nesten nøyaktig det samme, bare med en annen og mye eldre håndskrift og rettskrivning. Og gammelt, falmet blekk… Noen hadde antakelig forsøkt å tyde og renskrive, på venstre oppslag, den eldre teksten på høyre side. Hvem?
 

Jeg bladde og bladde, leste og leste. Tydet gammel håndskrift etter beste evne. Og forsto… I denne lille boka, som hadde startet sin karriere som karakterbok, hadde min tipp-tipp-tipp-oldefar skrevet ned alle data om sin slekt – foreldre, søsken, fødsler, dåpsfall, faddere, ekteskap og dødsfall. Om Andreas, karakterbokas eier, som «Gud bortkalte» i 1831, «15 Aar og 8 ½ Maanedr gamel». Om min tipp-tipp-tipp-oldemor og hennes foreldre. 13 sider, ført mellom 1831 og 1842.

Så, på den 14. siden: En ny håndskrift. «1843 Døde min Mand Hans Faye Holst d 14 Agusti Kloken 12 om Natten…» Min tipp-tipp-tipp-oldemor Helene har tatt over. To og en halv side fyller hun. Så dør hun også. Året er blitt 1861.

 

Helene Holst overtar

Det går mange år før noen overtar – 70, for å være nøyaktig. Men i den lille boka betyr 70 år bare en knapp centimeter og en ny håndskrift. Året er blitt 1931, og min tippoldemor Helene skriver: «Her slutter fru Helene Holst f Borgen sine Optegnelser og nu forsøger hendes Sønnedatter Fru Helene Nilsen f. Holst – en Datter af Bernhard Holst at skrive om hans Efterkommere – »
 

Hun skriver om sine foreldre. Om deres søsken. Om sin egen mann, Anthon, og om barna de fikk. Mange barn. Og mange dødsfall. Jeg kjenner hvor vondt hun må ha hatt det, selv om ordene er knappe: «Endelig kom der en liten deilig Pige den 15de Juli 1890 men Gud tog hende atter tilbage…» «Den 12 December 1892 blev vor lille Einar født 2 Maaneder for tidlig og døde samme Dag…» Noen ble eldre. Thordis ble 12, Bernhard 27. Joar, tobarnsfar, ble 33. Den yngste datteren, Helene, døde fra 3 små barn da hun var 30. Når Helene sitter og skriver i 1931, er bare 3 av de 9 barna hun fødte fortsatt i live.
 

1936. Helene sitter i Josefinegate i Oslo og skriver: «6te December døde min elskede gamle Mand … Han fik den skjønneste Begravelse jeg kan tænke mig. Straalende Sol, og Sjøen skulpet lige ved og et Væld af de skjønneste Blomster, en gammel Digter og Sjømand værdig…» 2 ½ år er Helene enke. Så er hennes historie også over.
 

 

Ingar Nilsen skriver i boka

Det er bare få sider igjen i den lille boka. Men fortsatt plass til en ny håndskrift, en jeg har sett før, den som har forsøkt å renskrive de første sidene. «Her slutter fru Helene… og fortsætter hendes Søn, Disponent Ingar Nilsen at skrive om hendes Efterladte…» Ingar Nilsen. Min oldefar. Ham kan jeg huske… Jeg var 5 år da han døde, i en brann som fullstendig ødela det huset som opprinnelig sto akkurat her jeg nå sitter. Oldemor kom seg ut, og flyttet siden inn i nybygget sammen med bestemor og bestefar. Oldemor døde mot slutten av 1970-tallet, da hadde også bestemor blitt enke – bestefar fikk bare 4 år i det nye huset. Bestemor var enke i 34 år…

Hvor var boka da huset her brant i 1967? Kanskje i vinterboligen i Oslo, jeg vet ikke. Det er mye jeg aldri kommer til å få vite heller, mye jeg gjerne skulle hatt svar på. Men den lille, røde boka har jeg. Og den passer jeg godt på…

Denne fortellingen er et bidrag til DIS-Norges konkurranse om digitale familiehistorier. Lenke til mer infornasjon om dette øverst i høyre spalte.
 

Share to