Fra sveivetelefon til mobiltelefon

Hinnen mellom fortiden og dens kommunikasjon og mobiltelefonen jeg bar i veska var plutselig utvisket: Jeg følte meg med et som en del av steinalderen. Umerkelig hadde jeg tatt i bruk nymotens nyvinninger som en selvfølge. Nå fikk jeg et konkret bevis på at det hadde rent litt vann i teknologiens elv siden jeg hadde mitt første møte med telefonen.

I min barndom var ikke telefonen allemannseie. Derfor var det noen i hver bygd som hadde telefonfunksjon. På veggen utenfor ble det skrudd opp en plakett med et telefonsymbol, og den svarte telefonen ble plassert på et egnet sted i huset. Gjerne der det var litt uforstyrret for samtaler av mer privat karakter. Det var status å ha en telefonstasjon hjemme. Det betydde at du var betydningsfull.

Telegrafen kunne i så måte kunne da gi beskjed om at det var telefon til en av bebyggerne i bygda. Da kledte den ansvarlige for telefonstasjonen på seg selv eller fikk en av ungene i nærheten til å springe med bud til den som var spurt etter. De på sin side fikk på seg klær og gikk til telefonstasjonen for å høre hvem som ønsket å få tak i dem. De var budsendt.

På telegrafen fulgte damene med, ja, for det var en overvekt av kvinner som jobbet på de utallige sentralene i eteren. De brøt inn og det hørtes som et klikk på linja, for å høre om samtalen var ferdig. Samtalene skulle betales i forhold til antall minutter og sekunder brukt, etter nøye utregnede satser. Det var i de tider da telefon bare ble brukt til nødvendigheter. Da bar et bud om telefon, bud om at noe alvorlig var hendt. Det kunne være dødsbudskap, og tidspunkt for begravelse, eller det kunne være melding om at en i familien var ført på sykehuset. Også hyggelige beskjeder kunne formidles gjennom telefonen, som at et nytt barn var ankommet, velskapt og vakkert. Alt vel med mor og barn!

Damene på telefonstasjonene visste beskjed om hva som var budet i telefonen. Nyheter ble spredt slik ved at de var de første som fikk vite. Telegrafstasjonene var kjent som stedet der sladret hadde fuglevinger. Hvor mye som var sant i deg, skal være usagt. Det som er tilfelle var at de som brukte telefonen ikke var trygg på at de var uhørt med den de førte samtale med, og det er en sterk kontrast til dagens telefonbruk.

Jeg tenker med meg selv at jeg har ufrivillig overhørt mange samtaler på buss og kjøpesenter der hele privatlivet er blitt brettet ut, uten blygsel. Og selv er jeg mer privat og lengre i mobiltelefonen enn jeg var med sveivetelefonen. Jeg ringer ofte uten at jeg vil noen verdens ting. Bare for å høre stemmen til en jeg bryr meg om - eller for å høre hvordan den andre har det. Jeg hadde bare glemt hvordan det var, og tilpasset meg tilgjengelighet og små snertne mobiltelefoner med MP3 spiller, kamera og videofunksjon. Verden går umerkelig fremover. Det har i sannhet skjedd mye teknologisk på 50 år!