• (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)

Gullringen

Den vakre gullringen var fra seinmiddelalderen, fra 1400-tallet. Nedgravd i en åker mellom husene på Sanna hadde den vært skjult i mange hundre år. I samme åker fant man også et spinnehjul av stein. Arkeolog Gutorm Gjessing med følge foretok flere utgravninger på Træna fra 1937 til 1939. Et stort og uvanlig rikt funnmateriale fra en lang tidsperiode ble gravd fram, de såkalte trænfunnene.

Træna – Tromsø - Træna
Turid Myhre ved Træna Museum forteller om funnet slik hun har fått det fortalt.
- "Da Berner Antonsen bearbeidet potetåkeren hadde han plutselig ringen på greipet. Noen fra Tromsø Museum hørte om den og henta den. Den var statens eiendom."
Alle materielle levninger som er eldre enn reformasjonen (1536) er automatisk fredet. Ifølge kulturminneloven tilhører slike funn som ringen staten. Antonsen, som var assistent under Gjessings utgravninger, måtte derfor godta at ringen fra Træna i 1938 ble sendt til museet i Tromsø. For noen år siden fikk likevel Træna kommune låne ringen tilbake.
- Vi hadde et historisk seminar i 1994 eller 1995. Arkeolog Povl Simonsen holdt et foredrag. Han mente vi kunne søke Tromsø Museum om å få ringen tilbake på utlån. Det fikk vi, forteller Turid Myhre.
Fingerringen er derfor stilt ut på Træna Museum om sommeren.

Trolldomsformel
Trænaringen er glatt med buet utside. Foran er det et ovalt felt, en klakk eller ramme, hvor det opprinnelig sannsynligvis har vært en innfatning. Det kan ha vært en stein som har falt av. Ramma er pyntet med et enkelt, seingotisk ornament med blomster og blader på hver side.
Ringen er nokså stor. Det ytre tverrmålet er 2,5 cm.
Den flate innsida av ringen har en inskripsjon. Ordene "buro ¿ berto ¿ beriora¿" er gravert inn slik at bunnfeltet er fint kryss-skravert. Bokstavene står glatte i svakt relieff. Inskripsjonsfeltet er noe smalere enn selve ringen. Bokstavene fyller bredden på inskripsjonsfeltet helt. De tre ordene er skilt fra hverandre med korstegn, noe mindre enn bokstavene.
Bokstavene gjør at ringen er datert til første halvdel av 1400-tallet. Eller rettere sagt bokstavformene.
Inskripsjonen er skrevet med latinske bokstaver. Ordene kan også høres ut som latin, men er det ikke. Buro betyr bonde på romani, men de øvrige ordene gir ikke noen forståelse. De hører til en ordgruppe av tilsynelatende meningsløse ord som sammen er ment å ha magisk virkning. Det er samme ordtype som abrakadabra, ablanathanalba, ananisapta. Ordrekker som utgjør en egen merkelig gruppe av trolldomsformularer.

Stoppe blod
Hvilket formål ordene i trænaringen hadde er det liten tvil om. Formelen ”buro - berto - beriora”, eller ganske like ord, finnes i signeformularer i gamle danske og svenske legebøker fra 1500- og 1600- tallet og i danske og norske svartebøker fra 1700- og 1800- tallet. Ifølge disse bøkene ble formelen brukt for å stoppe blod. I en samling av legeråd fra ca. 1550 står det for eksempel at
- "Mot blodflom skriv disse navn med krit eller kull på en bjelke. La den lidende se nøye på det. Straks blir han kurert."
Ifølge andre bøker skal ordene skrives på papir med blodet til den blødende, og papiret settes i såret eller i nesen på vedkommende så blodet stanser. Eller man kan holde sin høyre hånd på såret og si ordene. I en dansk legebok fra ca. 1550, forklares det at ordene skal skrives på en kniv og holdes under den sykes nese.
Særlig fra 1500-tallet varieres eller forvanskes ordlyden. I norske og danske svartebøker på 1700-og 1800- tallet fortsetter denne tendensen. Knapt to formler er like. Ordene er likevel variasjoner over ”buro - berto - beriora”. Fra slutten av 1700-tallet finnes svartebøker hvor formelen blir brukt for å lykkes i spill, for eksempel ved å si ordene når terninger kastes. Ifølge ei svartebok fra Vesterålen kunne man vinne i kort- eller terningspill ved å skrive formlene på hånda med hundeblod. Dette er likevel unntak. Formelen har hovedsaklig blitt brukt til å stoppe blod og det har nok også vært det opprinnelige formålet. Det rare er at formelen ikke er med i medisinske eller magiske bøker før 1500-tallet. Den er blant annet ikke ført opp i islandske legebøker fra 1400- og 1500- tallet, selv om disse inneholder en rekke råd for å stoppe blod. På et norsk skinnbrev med religiøs tekst fra ca. 1450 finnes imidlertid en svært likelydende formel: ”beniora, biro, buro, berto”. Dette brevet er et vernebrev, lagd for å fungere som en slags amulett.
Liknende ringer, med nokså likelydende inskripsjoner, er funnet i Sverige og Danmark. Formelen ”buro - berto - beriora er påvist i minst 11 fingerringer herfra, samtlige fra perioden 1300-tallet til tidlig på 1500-tallet. I Norge er denne inskripsjonen så vidt jeg vet ikke funnet på andre ringer enn den fra Træna. De norske fingerringene fra middelalderen har oftere navnene på de tre vise menn, ”Caspar - Melchior - Baltazar”, gravert inn. Minst fem slike ringer er kjent, blant annet én på Bjarkøy. Disse navnene var også brukt i magiske hjelperåd, i trylleformularer og fantes i svartebøkene og i legebøkene.
En svensk og en dansk ring har begge formlene inngravert.

Magisk ring
I magisk tenkesett var det knyttet kraft og makt til en fingerring. Den ble båret på samme måte som en amulett for å avverge og helbrede sykdom, som vern mot ondskap som djevelen og det onde øyet, som beskyttelse mot lyst og synd. Ringen kunne gjøre usårlig, usynlig og synlig. Den kunne bidra til kjærlighet, gi lykke, trollbinde og løse problemer. Var ringene utstyrt med dyre steiner, relikvier, religiøse bilder eller med religiøs eller magisk innskrift økte det styrken.

Hvem eide den?
- "Det kan ha vært en beskyttelsesring," foreslår Turid Myhre. Hvordan den kostbare gjenstanden havnet i potetåkeren på Sanna er et mysterium som nok aldri vil finne noen løsning, men det er lov å bruke fantasien.
- "Den kan ha tilhørt en offentlig tjenestemann, skattefogd, skriver, prest. Kanskje en prest som har holdt preken her," mener Myhre. Hun har flere forslag.
- "Det kan ha vært en skatteoppkrever som fikk hodet kappet av her. Så har de funnet ringen, men ikke skatteoppkreveren. På et Petter Dass seminar for 7 – 8 år siden fortalte jeg en av foredragsholderne om ringen. Han sa at på 1400-1500-tallet var det mye ungdom fra Nord-Norge som dro til universitetsbyer i Danmark og Tyskland. De jobbet hos godseiere og studerte på fritida. En ungdom fra Sanna kan ha vært tjener hos en rikmann. Han kan ha gjort en velgjerning og fått ringen. Den mangler stein. Kanskje manglet den stein også da og hadde dermed mindre verdi."
Oluf Kolsrud, som i 1943 skreiv en avhandling om gullringen, poengterer at de to største av øyene i Træna, Husøy og Sanna på 1400- og 1500-tallet tilhørte domkirka og erkebispestolen i Nidaros. Han skriver.
- "I den tid erkebiskopen rådde for øyene, hadde han visselig jammen noen av sine ombudsmenn eller sveiner der. Det kunne være fristende å tenke seg at gullringen er et minne fra én av dem."

Klenodium
En slik staselig pryd som ringen har nok opprinnelig tilhørt en rikmann. Kanskje ble den båret som amulett for å helbrede sykdom, verge mot et onde eller skaffe kjærlighet. Uansett er ringen nå utstilt på museet på Træna om somrene. Her kan den beskues og funderes over. Den er godt kjent lokalt og vekker, ifølge Turid Myhre, interesse.
- "Folk som er fra Sanna eller etterkommerne av de som var med da de fant den er særlig interessert. De kommer og ser. Den har en kjempespennende historie."

Litteratur
Oluf Kolsrud i Gutorm Gjessing. Træn-funnene. Institutt for sammenlignende kuturforskning 1943


 

Share to